mandag, februar 27, 2006
hummm hva skjer à supermamma...
Hei og god morgen,
da var vinterferien vår over, og det er nå flere uker til neste gang vi har fri!!!
Supermamma og ”gubbe lille” har hatt barnefri i helga,
og har benyttet tiden til å slappe av og kost seg sammen….
tror jeg?????? :)
Supermamma har ingen erindring om at hun har vært på ferie i Levanger i det siste…
men jeg skjønner jo at min ”gode” venninne begynte å lure etter å ha lest denne overskriften…
Meid ned av rullestol
En kvinne (74) brakk handa og fikk hodeskader da hun ble påkjørt av en elektrisk rullestol lørdag.
Ja supermamma har elektrisk rullestol, men har hun vært på tur nå igjen???
Supermamma begynner nå for alvor å lure på om hun lider av litt.. men bare litt alzheimer…
Men hun vil jo ikke ta på seg ansvaret får denne påkjørselen sånn helt uten videre,
og viss hun mot formodning skulle bli siktet i saken,
så vil hun nok påberope seg betegnelsen, sinnsyk i gjerningsøyeblikket!!! ;)
Supermamma er sikker på at det er mange av hennes nærmeste,
da både familie og venner som helt sikkert vil støtte og bekrefte denne betegnelsen av supermamma,
for det hender, men bare en sjelden gang altså….
at supermamma kan virke en ”smule”, desorientert!!! :)
For alt det vi vet, så kan faktisk supermamma være arvelig belastet,
det har faktisk skjedd mer enn en gang at supermamma har overhørt,
at moren hennes har blitt betegnet som ”litt” små gal,
dette er vel ikke akkurat noe supermamma kommer til å benekte, :)
for når det først er sagt,
så vet faktisk ikke supermamma om noen på mor siden, kan gå under betegnelsen ”normal”…. :)
Nei, jeg tror nok supermamma kan ta det helt med ro angående denne ”lille” hendelsen her,
har supermamma tilfeldigvis vært så uheldig å kjørt på denne stakkars dama…
ja da, har enten gamla selv skyld i det….
hun trengte jo ikke akkurat å stå i veien….
hvis ikke supermamma når frem med dette argumentet….
så er det bare å få de 5 søstrene Raanes med avkom til å komme i rettssalen,
da blir supermamma frikjent med en gang,
konklusjonen blir da arveligbelastet, skadet for livet!!! :)
Ønsker dere en kjempe fin dag, og et lite tips på veien…se opp for personer i rullestol!!!!
Klem fra Supermamma!!! ;)
da var vinterferien vår over, og det er nå flere uker til neste gang vi har fri!!!
Supermamma og ”gubbe lille” har hatt barnefri i helga,
og har benyttet tiden til å slappe av og kost seg sammen….
tror jeg?????? :)
Supermamma har ingen erindring om at hun har vært på ferie i Levanger i det siste…
men jeg skjønner jo at min ”gode” venninne begynte å lure etter å ha lest denne overskriften…
Meid ned av rullestol
En kvinne (74) brakk handa og fikk hodeskader da hun ble påkjørt av en elektrisk rullestol lørdag.
Ja supermamma har elektrisk rullestol, men har hun vært på tur nå igjen???
Supermamma begynner nå for alvor å lure på om hun lider av litt.. men bare litt alzheimer…
Men hun vil jo ikke ta på seg ansvaret får denne påkjørselen sånn helt uten videre,
og viss hun mot formodning skulle bli siktet i saken,
så vil hun nok påberope seg betegnelsen, sinnsyk i gjerningsøyeblikket!!! ;)
Supermamma er sikker på at det er mange av hennes nærmeste,
da både familie og venner som helt sikkert vil støtte og bekrefte denne betegnelsen av supermamma,
for det hender, men bare en sjelden gang altså….
at supermamma kan virke en ”smule”, desorientert!!! :)
For alt det vi vet, så kan faktisk supermamma være arvelig belastet,
det har faktisk skjedd mer enn en gang at supermamma har overhørt,
at moren hennes har blitt betegnet som ”litt” små gal,
dette er vel ikke akkurat noe supermamma kommer til å benekte, :)
for når det først er sagt,
så vet faktisk ikke supermamma om noen på mor siden, kan gå under betegnelsen ”normal”…. :)
Nei, jeg tror nok supermamma kan ta det helt med ro angående denne ”lille” hendelsen her,
har supermamma tilfeldigvis vært så uheldig å kjørt på denne stakkars dama…
ja da, har enten gamla selv skyld i det….
hun trengte jo ikke akkurat å stå i veien….
hvis ikke supermamma når frem med dette argumentet….
så er det bare å få de 5 søstrene Raanes med avkom til å komme i rettssalen,
da blir supermamma frikjent med en gang,
konklusjonen blir da arveligbelastet, skadet for livet!!! :)
Ønsker dere en kjempe fin dag, og et lite tips på veien…se opp for personer i rullestol!!!!
Klem fra Supermamma!!! ;)
fredag, februar 24, 2006
oppdragelse og menn...
Hei, ja da har supermamma fått plassen sin foran data`n,
og det er tid for litt ”rør” fra supermammas verden…
Gubben har selvfølgelig smurt seg frokost, funnet frem Tex Willer og lagt seg i badekaret,
morgen ritualene hans må ikke rokkes ved,
nå er jo dette ettermiddags ritualet og kvelds ritualet hans også,
så for de som kjenner familien er dette helt ”normalt”!!! :)
Supermammas kjære mann inntar gjerne alle måltider i badekaret,
ja, hvis han får lov til det,
men det hender at han må innta dem andre steder i huset…
supermamma er kanskje litt sær,
men hun syns vel at julemiddagen og sånn kan inntas sammen med resten av familien… :)
Det må jo gå ann å snu litt om på rutinene til mannfolka også innimellom,
hvis alt skulle fungert som da de bodde hjemme hos mamman sin,
så tror jeg til og med supermamma hadde kasta inn håndkleet… ;)
Supermamma har giftet seg med en av de mest bortskjemte av arten hankjønn,
han har aldri løftet en finger mens han bodde hjemme,
(i så fall var det for å klø seg på strategiske plasser…).
Det som er saken er at min kjære ikke kunne gjøre noe hjemme, fordi han var jo ”gutt”,
søstrene eller moren hans rydda rommet hans,
søstrene ble tvunget til å tørke støv fra hyllene hans hvor lekene sto,
moren hans la frem klær, pakket sekken, laget mat og alt annet.
Det var vel et under at han måtte gjøre leksene sine selv!!!!
Bare til innformasjon så var ikke dette bare noe som skjedde i barneåra, dette pågikk helt til han flyttet hjemmefra!!!
Supermamma husker med gru tilbake på visse episoder fra før hun ”dro” mannen sin ut fra barndomshjemmet.
Det første skrekk senariet supermamma husker er at hun og hennes kjære lå i senga på hans rom og så på TV,
da han plutselig setter i å rope og da snakker vi om å rope,
mamma mamma,
moren kom selvfølgelig løpende inn for å sjekke hva gullgutten hennes ville,
hvorpå han sier,
”det er rotete her”….
og hva gjør mamman hans???
Jo da hun setter i gang å rydde…
Da vart æ skræmt!!!!
Men supermamma ”reddet” han, hun fikk dratt han ut fra huset, og lært han opp!!!
Nå klarer han å smøre maten sin selv, han kan finne sine egne klær,
han kan til og med vaske klær og lage middag (når han gidder)!!!!
Men selvfølgelig enkelte rutiner er det fryktelig vanskelig å få bukt på,
men supermamma innbiller seg i allefall, at hun har fått kutta navlestrengen nå!!! :)
Så kjære medsøstre, det er aldri for sent å prøve å oppdra mennene våre!!!!
Ha en kjempe fin helg og kos dere i det flotte været!!!
Klem fra supermamma. :)
og det er tid for litt ”rør” fra supermammas verden…
Gubben har selvfølgelig smurt seg frokost, funnet frem Tex Willer og lagt seg i badekaret,
morgen ritualene hans må ikke rokkes ved,
nå er jo dette ettermiddags ritualet og kvelds ritualet hans også,
så for de som kjenner familien er dette helt ”normalt”!!! :)
Supermammas kjære mann inntar gjerne alle måltider i badekaret,
ja, hvis han får lov til det,
men det hender at han må innta dem andre steder i huset…
supermamma er kanskje litt sær,
men hun syns vel at julemiddagen og sånn kan inntas sammen med resten av familien… :)
Det må jo gå ann å snu litt om på rutinene til mannfolka også innimellom,
hvis alt skulle fungert som da de bodde hjemme hos mamman sin,
så tror jeg til og med supermamma hadde kasta inn håndkleet… ;)
Supermamma har giftet seg med en av de mest bortskjemte av arten hankjønn,
han har aldri løftet en finger mens han bodde hjemme,
(i så fall var det for å klø seg på strategiske plasser…).
Det som er saken er at min kjære ikke kunne gjøre noe hjemme, fordi han var jo ”gutt”,
søstrene eller moren hans rydda rommet hans,
søstrene ble tvunget til å tørke støv fra hyllene hans hvor lekene sto,
moren hans la frem klær, pakket sekken, laget mat og alt annet.
Det var vel et under at han måtte gjøre leksene sine selv!!!!
Bare til innformasjon så var ikke dette bare noe som skjedde i barneåra, dette pågikk helt til han flyttet hjemmefra!!!
Supermamma husker med gru tilbake på visse episoder fra før hun ”dro” mannen sin ut fra barndomshjemmet.
Det første skrekk senariet supermamma husker er at hun og hennes kjære lå i senga på hans rom og så på TV,
da han plutselig setter i å rope og da snakker vi om å rope,
mamma mamma,
moren kom selvfølgelig løpende inn for å sjekke hva gullgutten hennes ville,
hvorpå han sier,
”det er rotete her”….
og hva gjør mamman hans???
Jo da hun setter i gang å rydde…
Da vart æ skræmt!!!!
Men supermamma ”reddet” han, hun fikk dratt han ut fra huset, og lært han opp!!!
Nå klarer han å smøre maten sin selv, han kan finne sine egne klær,
han kan til og med vaske klær og lage middag (når han gidder)!!!!
Men selvfølgelig enkelte rutiner er det fryktelig vanskelig å få bukt på,
men supermamma innbiller seg i allefall, at hun har fått kutta navlestrengen nå!!! :)
Så kjære medsøstre, det er aldri for sent å prøve å oppdra mennene våre!!!!
Ha en kjempe fin helg og kos dere i det flotte været!!!
Klem fra supermamma. :)
torsdag, februar 23, 2006
verden sett gjennom supermammas øyne...
Hei og god formiddag,
bloggen blir lagt ut ”litt” sent i dag også,
men det er tross alt vinterferie,
og siden supermamma er gift med en datanerd, så var faktisk ikke data`n ledig før nå!!!
De fleste som kjenner supermamma eller som har lest bloggen,
vet at supermamma er ”litt” morra trøtt,
da er det ikke alltid like enkelt, å se hva eller hvem som er rundt henne.
Supermamma har jo tross alt krympet en del de siste årene,
hvordan hun ser verden og gjenkjenner de rundt seg ”tidlig” på morgenkvisten, er kanskje litt vanskelig for andre å forstå!!!
Men nå skal dere få et innblikk i hva egentlig supermamma ser…. :)
Supermamma sover alltid på venstre side og det første hun ser når hun våkner er dette…
Dette er nattbordet og det er alltid det første jeg ser.
Supermamma velter kroppen sin opp i senga, med mye stønning akking og offing i dag,
denne lydeffekten skylles at supermamma ble tatt bakfra av en vietnameser i går,
ja ikke sånn ”koffert” bakfra, men en som kjørte på meg og nabokjerringa bakfra.. ;)
Da ser hun ”beina” sine…..
Helt i ørska triller hun inn på datarommet der hvor morgenens nødvendigheter står klare og venter på henne…
Supermamma sitter å nyter morgenens ritualer når det kommer en person inn….
Hummmmmmmm hvem kan dette være?????
Jo det er supermammas mann, hun kjenner han igjen på den store ……..
beltespenna selvfølgelig!!!!!
Supermamma tar seg en trilletur rundt i huset, her ser hun denne personen…..
hummmmmm liten og hvithåret…..
det må være sønnen i huset…
På stua møter hun på enda en person…
fy faen har dattera vokst meg over hodet???
Eller er hun så blond at hun har mista toppen???
Tilbake på datarommet venter livets nødvendigheter…..
Ååååååååå så deilig!!!!!
Jøss der kommer det jaggu meg besøk også…..
hvem eller hva er dette da????
to vandrende gedigne pupper….
Å ja selvfølgelig….det er jo nabokjerringa som kom på besøk!!!! :)
Ja sånn der fikk dere et innblikk i supermammas verden,
dette er altså det hun må i gjennom hver dag for å vite hvem som er rundt henne…
stakkars supermamma!!!! :)
Ha en fin dag, og gled dere over hva dere ser…..
Klem fra supermamma :)
bloggen blir lagt ut ”litt” sent i dag også,
men det er tross alt vinterferie,
og siden supermamma er gift med en datanerd, så var faktisk ikke data`n ledig før nå!!!
De fleste som kjenner supermamma eller som har lest bloggen,
vet at supermamma er ”litt” morra trøtt,
da er det ikke alltid like enkelt, å se hva eller hvem som er rundt henne.
Supermamma har jo tross alt krympet en del de siste årene,
hvordan hun ser verden og gjenkjenner de rundt seg ”tidlig” på morgenkvisten, er kanskje litt vanskelig for andre å forstå!!!
Men nå skal dere få et innblikk i hva egentlig supermamma ser…. :)
Supermamma sover alltid på venstre side og det første hun ser når hun våkner er dette…
Dette er nattbordet og det er alltid det første jeg ser.
Supermamma velter kroppen sin opp i senga, med mye stønning akking og offing i dag,
denne lydeffekten skylles at supermamma ble tatt bakfra av en vietnameser i går,
ja ikke sånn ”koffert” bakfra, men en som kjørte på meg og nabokjerringa bakfra.. ;)
Da ser hun ”beina” sine…..
Helt i ørska triller hun inn på datarommet der hvor morgenens nødvendigheter står klare og venter på henne…
Supermamma sitter å nyter morgenens ritualer når det kommer en person inn….
Hummmmmmmm hvem kan dette være?????
Jo det er supermammas mann, hun kjenner han igjen på den store ……..
beltespenna selvfølgelig!!!!!
Supermamma tar seg en trilletur rundt i huset, her ser hun denne personen…..
hummmmmm liten og hvithåret…..
det må være sønnen i huset…
På stua møter hun på enda en person…
fy faen har dattera vokst meg over hodet???
Eller er hun så blond at hun har mista toppen???
Tilbake på datarommet venter livets nødvendigheter…..
Ååååååååå så deilig!!!!!
Jøss der kommer det jaggu meg besøk også…..
hvem eller hva er dette da????
to vandrende gedigne pupper….
Å ja selvfølgelig….det er jo nabokjerringa som kom på besøk!!!! :)
Ja sånn der fikk dere et innblikk i supermammas verden,
dette er altså det hun må i gjennom hver dag for å vite hvem som er rundt henne…
stakkars supermamma!!!! :)
Ha en fin dag, og gled dere over hva dere ser…..
Klem fra supermamma :)
onsdag, februar 22, 2006
døtre - fedre...
Ja nå ble det faktisk langt på dag før jeg satt meg ned for å skrive,
jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å skrive i dag,
jeg hadde egentlig ikke lyst til å skrive, men nå fikk jeg lyst!!!
Telefonen kimer i eninga her, enten meldinger eller samtaler,
det er så godt å vite at det er så mange som bryr seg om en,
at vi faktisk har utrolig mange venner, som gjerne vil være der for oss!!!
Nå har det jo blitt ekstremt mye,
ikke at det er et uvant fenomen i denne familien,
men vi har aldri opplevd dødsfall i nærfamilie,
følelsen av at folk dør som fluer rundt oss, er vel ikke helt overdrevent nå!!!
Etter bloggen i går så satt jeg igjen med en ”sur” følelse i munnen,
det er ikke helt meg å sutre sånn,
men jeg har fått mye respons, både på bloggen og over telefonen, men i dag kom bekreftelsen jeg virkelig trengte.
Svigermor ringte for å prate, det trenger hun virkelig nå,
sorgen hennes er ufattelig stor,
og det er vel noe alle kan skjønne, det å miste barnet sitt er grusomt!!!
Men jeg skjønner ikke at hun ikke ser min sorg,
hun sa rett ut at det aller værste er å miste et barn, og sånn som jeg tolket det så har jeg det da ikke så ille!!!
Det er merkelig for jeg har det virkelig ille, men det er kanskje bare innbilning det da!!!
Hun spurte om jeg hadde lært meg sangen, og nå svarte jeg faktisk helt ærlig,
NEI, jeg har ikke det, og jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre den heller!!!
Dette protesterte hun selvfølgelig på, jeg klarte jo å synge for min pappa, da måtte jeg klare dette også!!!
Men da skjedde det som jeg virkelig trengte,
svigerfar ble jævlig forbanna i bakgrunnen,
han fulgte tydeligvis med på samtalen vår,
og sa i fra at nå måtte det være slutt, det skulle ikke stilles sånne krav til meg,
klarte jeg det så var det kjempe fint,
men gikk det ikke så var det helt i orden, nå hadde jeg vært i gjennom nok!!!
Det var så godt å høre de ordene, endelig så var det en av dem som skjønte hvordan jeg har det!!!
Svigerfar er mitt oppi den værste sorgen i sitt liv,
han kjemper alt han kan for ikke å bryte sammen, eller for ikke å gråte.
Kanskje det er generasjonen hans som gjør at han ikke vil vise følelsene sine,
eller at han ikke tørr å sørge, fordi han nå må være den sterke!!!
Jeg sa til svigerfar her om dagen, at han ikke må glemme eller gjemme bort sin egen sorg,
men han er så bekymret for svigermor, at jeg tror faktisk at han prøver å være den sterke og tøffe.
Jeg skulle virkelig håpe at han klarte å vise hvor vondt han har det,
han og Liz hadde et så spesielt forhold,
det var alltid han Liz ville ha hjelp av, prate med, ha med seg og ha ved sin side.
Liz elsket pappan sin høyere enn noe annet,
og da har pappan lov å sørge over sin lille jente, som han elsket så høyt!!!
Ha en fin dag.
Klem fra Anja
jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å skrive i dag,
jeg hadde egentlig ikke lyst til å skrive, men nå fikk jeg lyst!!!
Telefonen kimer i eninga her, enten meldinger eller samtaler,
det er så godt å vite at det er så mange som bryr seg om en,
at vi faktisk har utrolig mange venner, som gjerne vil være der for oss!!!
Nå har det jo blitt ekstremt mye,
ikke at det er et uvant fenomen i denne familien,
men vi har aldri opplevd dødsfall i nærfamilie,
følelsen av at folk dør som fluer rundt oss, er vel ikke helt overdrevent nå!!!
Etter bloggen i går så satt jeg igjen med en ”sur” følelse i munnen,
det er ikke helt meg å sutre sånn,
men jeg har fått mye respons, både på bloggen og over telefonen, men i dag kom bekreftelsen jeg virkelig trengte.
Svigermor ringte for å prate, det trenger hun virkelig nå,
sorgen hennes er ufattelig stor,
og det er vel noe alle kan skjønne, det å miste barnet sitt er grusomt!!!
Men jeg skjønner ikke at hun ikke ser min sorg,
hun sa rett ut at det aller værste er å miste et barn, og sånn som jeg tolket det så har jeg det da ikke så ille!!!
Det er merkelig for jeg har det virkelig ille, men det er kanskje bare innbilning det da!!!
Hun spurte om jeg hadde lært meg sangen, og nå svarte jeg faktisk helt ærlig,
NEI, jeg har ikke det, og jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre den heller!!!
Dette protesterte hun selvfølgelig på, jeg klarte jo å synge for min pappa, da måtte jeg klare dette også!!!
Men da skjedde det som jeg virkelig trengte,
svigerfar ble jævlig forbanna i bakgrunnen,
han fulgte tydeligvis med på samtalen vår,
og sa i fra at nå måtte det være slutt, det skulle ikke stilles sånne krav til meg,
klarte jeg det så var det kjempe fint,
men gikk det ikke så var det helt i orden, nå hadde jeg vært i gjennom nok!!!
Det var så godt å høre de ordene, endelig så var det en av dem som skjønte hvordan jeg har det!!!
Svigerfar er mitt oppi den værste sorgen i sitt liv,
han kjemper alt han kan for ikke å bryte sammen, eller for ikke å gråte.
Kanskje det er generasjonen hans som gjør at han ikke vil vise følelsene sine,
eller at han ikke tørr å sørge, fordi han nå må være den sterke!!!
Jeg sa til svigerfar her om dagen, at han ikke må glemme eller gjemme bort sin egen sorg,
men han er så bekymret for svigermor, at jeg tror faktisk at han prøver å være den sterke og tøffe.
Jeg skulle virkelig håpe at han klarte å vise hvor vondt han har det,
han og Liz hadde et så spesielt forhold,
det var alltid han Liz ville ha hjelp av, prate med, ha med seg og ha ved sin side.
Liz elsket pappan sin høyere enn noe annet,
og da har pappan lov å sørge over sin lille jente, som han elsket så høyt!!!
Ha en fin dag.
Klem fra Anja
tirsdag, februar 21, 2006
frustrert...
Hei og god formiddag,
jeg har absolutt ikke sovet til nå,
men det er utrolig mye som skal ordnes,
og det virker som det er en selvfølge, at jeg skal ordne veldig mye.
Jeg har overhode ikke noe i mot å hjelpe til,
men oppi det hele så blir det fryktelig tungt,
jeg føler at presset på meg bare øker og øker, og jeg er redd for å svikte.
Jeg satt oppe til langt på natt for å prøve å finne salmer som passer å synge for Liz,
jeg kom med et ti talls eksempler i går, men ingen ting var bra nok,
heldigvis så var svigermor fornøyd nå, og da er den biten ferdig.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frasene,
”dette vet du Anja” og ”du har jo vært igjennom dette før”.
Ja jeg har vært i gjennom det, og det er bare 4 uker siden, men jeg husker ikke!!!!
Jeg husker ikke hvordan det så ut i kirka,
jeg husker ikke hvordan kransene så ut, og hvem som hadde lagd dem.
Selvfølgelig så vet jeg at jeg sang for pappa og mamma i begravelsen, men jeg klarer ikke å huske det!!!
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg igjennom det og ikke hvordan det hørtes ut.
Nå er det en selvfølge at jeg skal synge igjen,
ja selvfølgelig vil jeg synge for Liz, men jeg vet ikke om jeg klarer det.
Svigermor tar det som en selvfølge at det skal jeg klare, jeg klarte jo for pappa,
men det er bare ikke så enkelt,
det har vært jævlige tider og er det fortsatt,
og når hun da kommer med en sang som jeg aldri har hørt før, så må jeg innrømme at prestasjonsangsten blir stor.
Forventningene som hun har til meg er skyhøye,
svigermor må jo virkelig tro at jeg er et supermenneske,
eller er det det, at hun ikke klarer å se oss andre i denne situasjonen vi er i???
Jeg vet at hennes sorg er stor, det å miste et barn må være helt jævlig,
men vi her hjemme har akkurat mistet en person som har betydd så utrolig mye for oss,
og nå får vi denne sorgen oppå den andre, og det føles rimelig jævlig!!!
Jeg har en person i livet mitt nå som trenger meg mer enn noen andre,
og som jeg vil være der for,
det er mamman min,
hun er helt alene, vi andre har alle noen å støtte oss til!!!
Dette ble kanskje litt mye syting på engang, men deilig å få ut litt frustrasjon… ;)
Klem fra Anja
jeg har absolutt ikke sovet til nå,
men det er utrolig mye som skal ordnes,
og det virker som det er en selvfølge, at jeg skal ordne veldig mye.
Jeg har overhode ikke noe i mot å hjelpe til,
men oppi det hele så blir det fryktelig tungt,
jeg føler at presset på meg bare øker og øker, og jeg er redd for å svikte.
Jeg satt oppe til langt på natt for å prøve å finne salmer som passer å synge for Liz,
jeg kom med et ti talls eksempler i går, men ingen ting var bra nok,
heldigvis så var svigermor fornøyd nå, og da er den biten ferdig.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frasene,
”dette vet du Anja” og ”du har jo vært igjennom dette før”.
Ja jeg har vært i gjennom det, og det er bare 4 uker siden, men jeg husker ikke!!!!
Jeg husker ikke hvordan det så ut i kirka,
jeg husker ikke hvordan kransene så ut, og hvem som hadde lagd dem.
Selvfølgelig så vet jeg at jeg sang for pappa og mamma i begravelsen, men jeg klarer ikke å huske det!!!
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg igjennom det og ikke hvordan det hørtes ut.
Nå er det en selvfølge at jeg skal synge igjen,
ja selvfølgelig vil jeg synge for Liz, men jeg vet ikke om jeg klarer det.
Svigermor tar det som en selvfølge at det skal jeg klare, jeg klarte jo for pappa,
men det er bare ikke så enkelt,
det har vært jævlige tider og er det fortsatt,
og når hun da kommer med en sang som jeg aldri har hørt før, så må jeg innrømme at prestasjonsangsten blir stor.
Forventningene som hun har til meg er skyhøye,
svigermor må jo virkelig tro at jeg er et supermenneske,
eller er det det, at hun ikke klarer å se oss andre i denne situasjonen vi er i???
Jeg vet at hennes sorg er stor, det å miste et barn må være helt jævlig,
men vi her hjemme har akkurat mistet en person som har betydd så utrolig mye for oss,
og nå får vi denne sorgen oppå den andre, og det føles rimelig jævlig!!!
Jeg har en person i livet mitt nå som trenger meg mer enn noen andre,
og som jeg vil være der for,
det er mamman min,
hun er helt alene, vi andre har alle noen å støtte oss til!!!
Dette ble kanskje litt mye syting på engang, men deilig å få ut litt frustrasjon… ;)
Klem fra Anja
mandag, februar 20, 2006
en engel er født...
Hei, en ny uke med nye utfordringer…
Vi skal nok engang sørge over et kjært familiemedlem,
barna våre har nok en gang mistet en dem er glad i,
og Jørn skal nok en gang ha den ”tunge” jobben med å bære en kiste, denne gangen med søsteren hans i.
Liz ble bare 36 år, i går sovnet hun stille inn med hele familien sin rundt seg.
Hun var vært syk så utrolig lenge, i 25 år har hun og alle rundt henne levd med sykdommen hennes.
Hun var bare et barn når hun fikk anoreksi,
og sånn sett så var hun vel bare et barn når hun døde også,
kroppen hennes var som et barn sitt, hun var så syk at hjernen hennes også fungerte som på et barn.
Når jeg kom inn i familien for 14 år siden og møtte Liz for første gang,
da møtte jeg et nydelig ”lite” barn,
hun så ikke ut som anoreksi ofrene som du kan se avbildet i blader,.
Liz var bare så utrolig pen,
et lite vakkert vesen, som ville gi deg alt om hun kunne,
men hun kunne ikke gi seg selv nok,
hun klarte ikke å gi kroppen sin det den trengte, nemlig mat!!!
Det har vært mange opp og ned turer de siste åra, hun har vært ut og inn av sykehus,
egentlig så tror jeg nok ikke at hun ville bli frisk, kanskje det skremte henne???
Kanskje var hun redd for at det ville bli satt krav og forventninger til henne, hvis hun ble frisk.
Familien har vært så vant til å se henne i den situasjonen hun var i,
og på en måte så var de fornøyd bare hun veide 25 kg,
da klarte hun seg selv, og kunne leve sitt eget liv.
Men hvordan liv hadde hun???
Hun kom aldri i puberteten og fikk opplevd ungdomstiden,
fikk aldri en kjæreste som hun kunne dele livet sitt med,
hun hadde ikke et liv som andre,
ikke kunne hun jobbe, ikke nyte livet, reise eller være med venner på fester eller sammenkomster.
Hun orket ingen ting, alt ble for vanskelig for henne.
Liz kalte seg selv for en engel,
og det er det hun nå er, nå er hun en engel, hun er vår engel!!!
Liz vil alltid være med oss i tankene og hjertene våre, men nå har hun kommet hjem,
hun har ikke smerte mer, ikke noe mer vondt kan hende henne.
Hun har bedt om å få slippe i mange år nå, og det har hun fått lov til nå,
hvil i ferd, vår lille engel.
Ønsker dere en fin dag.
Klem fra Anja.
Vi skal nok engang sørge over et kjært familiemedlem,
barna våre har nok en gang mistet en dem er glad i,
og Jørn skal nok en gang ha den ”tunge” jobben med å bære en kiste, denne gangen med søsteren hans i.
Liz ble bare 36 år, i går sovnet hun stille inn med hele familien sin rundt seg.
Hun var vært syk så utrolig lenge, i 25 år har hun og alle rundt henne levd med sykdommen hennes.
Hun var bare et barn når hun fikk anoreksi,
og sånn sett så var hun vel bare et barn når hun døde også,
kroppen hennes var som et barn sitt, hun var så syk at hjernen hennes også fungerte som på et barn.
Når jeg kom inn i familien for 14 år siden og møtte Liz for første gang,
da møtte jeg et nydelig ”lite” barn,
hun så ikke ut som anoreksi ofrene som du kan se avbildet i blader,.
Liz var bare så utrolig pen,
et lite vakkert vesen, som ville gi deg alt om hun kunne,
men hun kunne ikke gi seg selv nok,
hun klarte ikke å gi kroppen sin det den trengte, nemlig mat!!!
Det har vært mange opp og ned turer de siste åra, hun har vært ut og inn av sykehus,
egentlig så tror jeg nok ikke at hun ville bli frisk, kanskje det skremte henne???
Kanskje var hun redd for at det ville bli satt krav og forventninger til henne, hvis hun ble frisk.
Familien har vært så vant til å se henne i den situasjonen hun var i,
og på en måte så var de fornøyd bare hun veide 25 kg,
da klarte hun seg selv, og kunne leve sitt eget liv.
Men hvordan liv hadde hun???
Hun kom aldri i puberteten og fikk opplevd ungdomstiden,
fikk aldri en kjæreste som hun kunne dele livet sitt med,
hun hadde ikke et liv som andre,
ikke kunne hun jobbe, ikke nyte livet, reise eller være med venner på fester eller sammenkomster.
Hun orket ingen ting, alt ble for vanskelig for henne.
Liz kalte seg selv for en engel,
og det er det hun nå er, nå er hun en engel, hun er vår engel!!!
Liz vil alltid være med oss i tankene og hjertene våre, men nå har hun kommet hjem,
hun har ikke smerte mer, ikke noe mer vondt kan hende henne.
Hun har bedt om å få slippe i mange år nå, og det har hun fått lov til nå,
hvil i ferd, vår lille engel.
Ønsker dere en fin dag.
Klem fra Anja.
fredag, februar 17, 2006
hjelp virvelvinden kommer...
Hei på deg, ute snør det og snør, og snør….
supermamma ser nå ikke ut av vinduet på datarommet,
men det er ikke så farlig, supermamma er fornøyd bare kaffen og røyken når opp til munnen!!! ;)
Supermamma har ordnet barna og sendt dem avgårde til skolen,
de trasket lykkelige i vei, det er godt at noen er fornøyd med det han ”der oppe” sender ned.
Nå skal det vel sies at den største lykkerusen ble vel forårsaket av tanken på at det ”endelig” er helg,
og til uka har de ”endelig” vinterferie,
de ”stakkars” barna til supermamma har jo nesten ikke vært hjemme fra skolen den siste tiden,
det skal nok bli deilig med litt ferie, så de får ”slappet av og vilt seg litt”…;)
Den stakkars supermamma er så sliten i dag,
det er nesten så hun ikke klarer å løfte verken kaffekoppen eller røyken til munnen,
mamman til supermamma oppførte seg som en tyrann her i går,
supermamma måtte bedrive husmor sysler, i nesten hele går!!! :)
Hun var overhode ikke interessert i å høre på de ville protestene fra supermamma,
det var ikke snakk om å ta hensyn til handikapa mennesker her i gården…
Neida her turer vi i vei og forlanger at supermamma må vaske, henge opp og brette klær.
Supermamma måtte til og med rydde….det betyr at jeg måtte drive å bøye meg ned også,
ikke nok med at armene til supermamma blir brukt opp,
neida, her skal vi tydeligvis missbruke hele kroppen!!!
Men den mamman til supermamma gikk helt av skaftet i går,
ikke nok med at hun for rundt inne hos supermamma som en virvelvind,
nei, skal vi først ta den ut, så tar vi den helt ut!!!
Etter å ha inntatt middag her,
så for gubben og ungane ut for å ommøblere på snøen,
og tror du ikke moren min, begynte å leke superbestemor!!!
Jo da, hun for på taket (tror hun fløy opp dit på et kosteskaft) for å måke snøen ned fra taket,
vet egentlig ikke helt hva hun tror hun er… akrobat eller noe sånt??? ;)
Egentlig så skulle vel supermamma bedt hit en del venner,
vi kunne fått det utrolig morsomt med å sitte og gi stil karakterer, på ”øvelsene” hennes der oppe,
her snakker vi om en furie på 57 år, :)
hun lå på magen, ryggen, nesten i spagaten,
hun toppet det hele med nesten å tryne ned fra taket, da skuffa full av snø ble litt for tung…
skuffa stoppet utenfor taket, mens hun satt og vippet litt utenfor kanten,
heldigvis så hadde ikke gubben lyst til å se svigermor tryne ned fra taket, og ”reddet” henne i siste liten!!!
Etter all denne aktiviteten så syns supermamma det var tryggest å beholde mamman sin hjemme hos seg en natt til,
det er jo ikke gått å vite hva hun hadde funnet på påvei tilbake til Drammen etter dette adrenalin kikket,
for alt det supermamma vet, så kunne hun innbilt seg at hun var Petter Solberg eller noe sånt… ;)
Men nå er det snart helg, og supermamma håper virkelig at hun skal slippe å missbruke kroppen sin igjen på en stund…..
men det spørs vel det, nå er kjerringa i full gang igjen med å brette tøy!!! :)
HJEEEELP!!!!
Ønsker dere alle en kjempe fin helg,
regelen supermamma laget i går er nå i verksatt, så dere er hjertelig velkomne på besøk!!! :)
Klem Supermamma ;)
supermamma ser nå ikke ut av vinduet på datarommet,
men det er ikke så farlig, supermamma er fornøyd bare kaffen og røyken når opp til munnen!!! ;)
Supermamma har ordnet barna og sendt dem avgårde til skolen,
de trasket lykkelige i vei, det er godt at noen er fornøyd med det han ”der oppe” sender ned.
Nå skal det vel sies at den største lykkerusen ble vel forårsaket av tanken på at det ”endelig” er helg,
og til uka har de ”endelig” vinterferie,
de ”stakkars” barna til supermamma har jo nesten ikke vært hjemme fra skolen den siste tiden,
det skal nok bli deilig med litt ferie, så de får ”slappet av og vilt seg litt”…;)
Den stakkars supermamma er så sliten i dag,
det er nesten så hun ikke klarer å løfte verken kaffekoppen eller røyken til munnen,
mamman til supermamma oppførte seg som en tyrann her i går,
supermamma måtte bedrive husmor sysler, i nesten hele går!!! :)
Hun var overhode ikke interessert i å høre på de ville protestene fra supermamma,
det var ikke snakk om å ta hensyn til handikapa mennesker her i gården…
Neida her turer vi i vei og forlanger at supermamma må vaske, henge opp og brette klær.
Supermamma måtte til og med rydde….det betyr at jeg måtte drive å bøye meg ned også,
ikke nok med at armene til supermamma blir brukt opp,
neida, her skal vi tydeligvis missbruke hele kroppen!!!
Men den mamman til supermamma gikk helt av skaftet i går,
ikke nok med at hun for rundt inne hos supermamma som en virvelvind,
nei, skal vi først ta den ut, så tar vi den helt ut!!!
Etter å ha inntatt middag her,
så for gubben og ungane ut for å ommøblere på snøen,
og tror du ikke moren min, begynte å leke superbestemor!!!
Jo da, hun for på taket (tror hun fløy opp dit på et kosteskaft) for å måke snøen ned fra taket,
vet egentlig ikke helt hva hun tror hun er… akrobat eller noe sånt??? ;)
Egentlig så skulle vel supermamma bedt hit en del venner,
vi kunne fått det utrolig morsomt med å sitte og gi stil karakterer, på ”øvelsene” hennes der oppe,
her snakker vi om en furie på 57 år, :)
hun lå på magen, ryggen, nesten i spagaten,
hun toppet det hele med nesten å tryne ned fra taket, da skuffa full av snø ble litt for tung…
skuffa stoppet utenfor taket, mens hun satt og vippet litt utenfor kanten,
heldigvis så hadde ikke gubben lyst til å se svigermor tryne ned fra taket, og ”reddet” henne i siste liten!!!
Etter all denne aktiviteten så syns supermamma det var tryggest å beholde mamman sin hjemme hos seg en natt til,
det er jo ikke gått å vite hva hun hadde funnet på påvei tilbake til Drammen etter dette adrenalin kikket,
for alt det supermamma vet, så kunne hun innbilt seg at hun var Petter Solberg eller noe sånt… ;)
Men nå er det snart helg, og supermamma håper virkelig at hun skal slippe å missbruke kroppen sin igjen på en stund…..
men det spørs vel det, nå er kjerringa i full gang igjen med å brette tøy!!! :)
HJEEEELP!!!!
Ønsker dere alle en kjempe fin helg,
regelen supermamma laget i går er nå i verksatt, så dere er hjertelig velkomne på besøk!!! :)
Klem Supermamma ;)
torsdag, februar 16, 2006
supermammas bekymringer...
Hei og god morgen der ute,
i dag har hele familien forsovet seg,
morgenen blir bare så utrolig rolig, fredfull og avslappende av slike hendelser!!!
Men gubben trådde støttende til og tok seg av frokost og lunsj laging,
supermamma ordnet med alle andre gjøremål og fikk kledd på og ordna Markus,
skulle søren meg tro at lammelser var smittsomt, for hele kroppen hans var rammet av det i dag.
Ungane ble kjempe glade da de endelig fikk øya langt nok opp og fikk sett ut, det hadde kommet masse snø!!!
Supermamma regner med at det er mange som har kost seg med snømåking på morgenkvisten,
og det er vel en aktivitet som de fleste elsker… ;)
Supermamma var fryktelig ”lei” seg i dag da hun ikke kunne ta del i snømåkingen i dag,
men vi hadde tross alt forsovet oss, og da følte jeg at jeg liksom ikke kunne ta meg tid til å leke meg ute i snøen.
Men Jørn fikk i allefall gleden av å kose seg helt alene ute i all den deilige snøen, han var så glad!!! :)
Ungane kom seg av gårde og rakk skolen,
Jørn kom seg på jobben, bedre sent enn aldri… ;)
Så nå sitter supermamma her og nyter kaffen, røyken og stillheten,
supermammas mamma har sovet her i natt,
hun holder nå på med sånne ”husmor plikter” som egentlig supermamma skal gjøre…
Men stakkars supermamma er jo lam, og da er det veldig fint at andre kan gjøre de ”pliktene”!!!
Det er fryktelig vanskelig for supermamma å gjøre sånne plikter, det er faktisk fryktelig slitsomt!!!
Er det noen av dere som er klar over hvor tungt og vanskelig det er å løfte armene, når man er lam i beina??? :)
Tenker dere i det hele tatt på at supermamma kan utvikle angst av alle ”pliktene”???
Supermamma sitter ofte opp til langt på natt og bekymrer seg,
hun bekymrer seg for så utrolig mye, og da spesielt for at armene hennes skal bli brukt opp.
De blir jo brukt til alt….
hver gang supermamma skal ta en slurk av kaffekoppen eller ta et drag av røyken, så må de løftes…
hver gang noen av ”pliktene” skal utføres, må hun løfte armene…
Finnes det ingen ”plikter” som kan utføres uten å bruke opp de stakkars armene til supermamma???
Tror også det kan være litt ødeleggende for selvtilliten til supermamma å ha sånne ”plikter”…
supermamma kan jo tro at familien ser på henne som bare en hushjelp,
ikke et selvstendig ”tenkende” individ…
for tro det eller ei, men det hender at supermamma prøver å tenke!!! ;)
Derfor er det nok veldig bra at andre kommer på besøk hit, og tar seg av ”pliktene” i huset.
Egentlig så lurer supermamma litt på om hun skal innføre en ny regel her hjemme!!!
Alle som kommer på besøk må utføre en av supermammas ”plikter”!!! :)
Ønsker dere alle en fin dag, og dere er hjertelig velkomne på besøk!!! ;)
Klem fra Supermamma :)
i dag har hele familien forsovet seg,
morgenen blir bare så utrolig rolig, fredfull og avslappende av slike hendelser!!!
Men gubben trådde støttende til og tok seg av frokost og lunsj laging,
supermamma ordnet med alle andre gjøremål og fikk kledd på og ordna Markus,
skulle søren meg tro at lammelser var smittsomt, for hele kroppen hans var rammet av det i dag.
Ungane ble kjempe glade da de endelig fikk øya langt nok opp og fikk sett ut, det hadde kommet masse snø!!!
Supermamma regner med at det er mange som har kost seg med snømåking på morgenkvisten,
og det er vel en aktivitet som de fleste elsker… ;)
Supermamma var fryktelig ”lei” seg i dag da hun ikke kunne ta del i snømåkingen i dag,
men vi hadde tross alt forsovet oss, og da følte jeg at jeg liksom ikke kunne ta meg tid til å leke meg ute i snøen.
Men Jørn fikk i allefall gleden av å kose seg helt alene ute i all den deilige snøen, han var så glad!!! :)
Ungane kom seg av gårde og rakk skolen,
Jørn kom seg på jobben, bedre sent enn aldri… ;)
Så nå sitter supermamma her og nyter kaffen, røyken og stillheten,
supermammas mamma har sovet her i natt,
hun holder nå på med sånne ”husmor plikter” som egentlig supermamma skal gjøre…
Men stakkars supermamma er jo lam, og da er det veldig fint at andre kan gjøre de ”pliktene”!!!
Det er fryktelig vanskelig for supermamma å gjøre sånne plikter, det er faktisk fryktelig slitsomt!!!
Er det noen av dere som er klar over hvor tungt og vanskelig det er å løfte armene, når man er lam i beina??? :)
Tenker dere i det hele tatt på at supermamma kan utvikle angst av alle ”pliktene”???
Supermamma sitter ofte opp til langt på natt og bekymrer seg,
hun bekymrer seg for så utrolig mye, og da spesielt for at armene hennes skal bli brukt opp.
De blir jo brukt til alt….
hver gang supermamma skal ta en slurk av kaffekoppen eller ta et drag av røyken, så må de løftes…
hver gang noen av ”pliktene” skal utføres, må hun løfte armene…
Finnes det ingen ”plikter” som kan utføres uten å bruke opp de stakkars armene til supermamma???
Tror også det kan være litt ødeleggende for selvtilliten til supermamma å ha sånne ”plikter”…
supermamma kan jo tro at familien ser på henne som bare en hushjelp,
ikke et selvstendig ”tenkende” individ…
for tro det eller ei, men det hender at supermamma prøver å tenke!!! ;)
Derfor er det nok veldig bra at andre kommer på besøk hit, og tar seg av ”pliktene” i huset.
Egentlig så lurer supermamma litt på om hun skal innføre en ny regel her hjemme!!!
Alle som kommer på besøk må utføre en av supermammas ”plikter”!!! :)
Ønsker dere alle en fin dag, og dere er hjertelig velkomne på besøk!!! ;)
Klem fra Supermamma :)
onsdag, februar 15, 2006
hvem bestemmer hva som skjer???
Hei der ute…
Supermamma sliter veldig med å få opp øynene sine i dag,
det ble nok en sen kveld eller tidlig morgen (kommer alt ann på definisjonen) i går/dag.. ;)
Ungane er sendt på skolen i dag også,
og selv om det bare er for noen timer så må supermamma innrømme, at det er veldig deilig med litt ro i huset… :)
Natten som er lagt bak oss, har supermamma brukt til å fundere på livets mening…
Det er såpass mye som har skjedd i supermammas liv den siste tiden og de siste åra.
Hva er meningen med alle hendelsene???
Er det snakk om prøvelser eller straff???
Sitter det en Gud og drar i ”trådene”???
Er det han som bestemmer hva som skal skje, hvem som går og hvem som kommer???
Eller blir vi reinkarnert???
Er det sånn at det livet vi levde før preger dette livet???
For en stund tilbake så leste jeg i en blogg om at f.eks folk som fikk aids, var mentalt tilbakestående, eller hadde handikap,
f.eks hadde vært nazister i sine forrige liv, og sonet for sine ugjerninger i dette livet...
Ja hvis dette er tilfelle, så må jeg si at det hadde vært spennende å vite hvem jeg egentlig var… :)
Kanskje Hitler eller Stalin???
Jeg må jo ha vært en av historiens ”hovedpersoner”!!! ;)
Men hvis vi går bort fra at jeg var litt ”små slem” i mitt tidligere liv, og går tilbake til at det er en Gud som sitter å ”leker” med oss,
da syns jeg kanskje at det er på tide at han ”leker” litt med andre også, jeg trenger jo ikke all oppmerksomheten hans alene!!!
Han har jo gitt meg utrolig mange gode og lykkelige stunder både som barn, ungdom og voksen,
men innimellom så tror jeg det går en ”faen” i han,
han må liksom bare kødde litt med meg, se hvor mye supermamma egentlig tåler???
Nå har han jo vært så snill og utstyre meg med et positivt syn på livet, godt humør og rikelig med galgen humor,
så jeg skjønner jo at han må teste ut visse grenser, bare se hvor langt han kan gå!!! ;)
Jeg må jo innrømme at den siste tiden har hvert og er veldig tøff,
men jeg vet jo at både jeg og familien min kommer oss gjennom dette,
vi har jo hverandre, og vi svikter ikke!!!
Men oppi all elendigheten så er det utrolig deilig og kunne se de positive ved visse hendelser i livet,
sånn som her om dagen da supermamma og mannen hennes var på vei hjem fra sykehuset,
han satt og mimret om hva de hadde gjort som barn.
Jeg kikket bort på han der han satt med drømme blikket sitt, og husket hvor flotte ski turer han og familien hans hadde hatt.
Han snur seg, ser på meg og sier,
”kanskje vi skulle tatt med ungane på fjellet en dag i vinterferien å gå på ski med dem…”
Supermamma foldet hendene sine og takket stille Gud, for at han hadde plassert ræva hennes i rullestolen!!!
Hun kikket tilbake på mannen sin med ”ulykkelige” øyne og svarte,
”du kan jo godt ta dem med, men sånne turer fungerer ikke helt for personer i rullestol!!!” :)
Ja ut fra dette så skjønner jeg jo at det kanskje er en mening med visse ting som skjer i livet,
Gud er jo fullstendig klar over at supermamma hater ski, det er en av barndommens mareritt!!!
Verken supermamma eller hennes brødre kommer vel noen sinne til å glemme de ”flotte” ski turene vi ble jagd ut på,
det var så ille at 3 av oss den dag i dag er 100% sikre på at eldste mann av oss søsken,
en gang slapp kniven på benet sitt med vilje, for å slippe unna ski turen!!! :)
Supermamma kom egentlig ikke frem til noen endelig konklusjon,
det får være opp til hver og en å finne ut hva de vil tro på,
men hvis det med reinkarnasjon er tilfelle, så har nok supermamma en del å bøte for!!!
Ønsker dere alle en fin dag, dere får fundere litt over livet og kose dere!!! :)
Klem fra Supermamma ;)
Supermamma sliter veldig med å få opp øynene sine i dag,
det ble nok en sen kveld eller tidlig morgen (kommer alt ann på definisjonen) i går/dag.. ;)
Ungane er sendt på skolen i dag også,
og selv om det bare er for noen timer så må supermamma innrømme, at det er veldig deilig med litt ro i huset… :)
Natten som er lagt bak oss, har supermamma brukt til å fundere på livets mening…
Det er såpass mye som har skjedd i supermammas liv den siste tiden og de siste åra.
Hva er meningen med alle hendelsene???
Er det snakk om prøvelser eller straff???
Sitter det en Gud og drar i ”trådene”???
Er det han som bestemmer hva som skal skje, hvem som går og hvem som kommer???
Eller blir vi reinkarnert???
Er det sånn at det livet vi levde før preger dette livet???
For en stund tilbake så leste jeg i en blogg om at f.eks folk som fikk aids, var mentalt tilbakestående, eller hadde handikap,
f.eks hadde vært nazister i sine forrige liv, og sonet for sine ugjerninger i dette livet...
Ja hvis dette er tilfelle, så må jeg si at det hadde vært spennende å vite hvem jeg egentlig var… :)
Kanskje Hitler eller Stalin???
Jeg må jo ha vært en av historiens ”hovedpersoner”!!! ;)
Men hvis vi går bort fra at jeg var litt ”små slem” i mitt tidligere liv, og går tilbake til at det er en Gud som sitter å ”leker” med oss,
da syns jeg kanskje at det er på tide at han ”leker” litt med andre også, jeg trenger jo ikke all oppmerksomheten hans alene!!!
Han har jo gitt meg utrolig mange gode og lykkelige stunder både som barn, ungdom og voksen,
men innimellom så tror jeg det går en ”faen” i han,
han må liksom bare kødde litt med meg, se hvor mye supermamma egentlig tåler???
Nå har han jo vært så snill og utstyre meg med et positivt syn på livet, godt humør og rikelig med galgen humor,
så jeg skjønner jo at han må teste ut visse grenser, bare se hvor langt han kan gå!!! ;)
Jeg må jo innrømme at den siste tiden har hvert og er veldig tøff,
men jeg vet jo at både jeg og familien min kommer oss gjennom dette,
vi har jo hverandre, og vi svikter ikke!!!
Men oppi all elendigheten så er det utrolig deilig og kunne se de positive ved visse hendelser i livet,
sånn som her om dagen da supermamma og mannen hennes var på vei hjem fra sykehuset,
han satt og mimret om hva de hadde gjort som barn.
Jeg kikket bort på han der han satt med drømme blikket sitt, og husket hvor flotte ski turer han og familien hans hadde hatt.
Han snur seg, ser på meg og sier,
”kanskje vi skulle tatt med ungane på fjellet en dag i vinterferien å gå på ski med dem…”
Supermamma foldet hendene sine og takket stille Gud, for at han hadde plassert ræva hennes i rullestolen!!!
Hun kikket tilbake på mannen sin med ”ulykkelige” øyne og svarte,
”du kan jo godt ta dem med, men sånne turer fungerer ikke helt for personer i rullestol!!!” :)
Ja ut fra dette så skjønner jeg jo at det kanskje er en mening med visse ting som skjer i livet,
Gud er jo fullstendig klar over at supermamma hater ski, det er en av barndommens mareritt!!!
Verken supermamma eller hennes brødre kommer vel noen sinne til å glemme de ”flotte” ski turene vi ble jagd ut på,
det var så ille at 3 av oss den dag i dag er 100% sikre på at eldste mann av oss søsken,
en gang slapp kniven på benet sitt med vilje, for å slippe unna ski turen!!! :)
Supermamma kom egentlig ikke frem til noen endelig konklusjon,
det får være opp til hver og en å finne ut hva de vil tro på,
men hvis det med reinkarnasjon er tilfelle, så har nok supermamma en del å bøte for!!!
Ønsker dere alle en fin dag, dere får fundere litt over livet og kose dere!!! :)
Klem fra Supermamma ;)
tirsdag, februar 14, 2006
sorg, kjærlighet og vennskap...
Hei, det er tirsdags morgen og tro det eller ei…
supermammas barn er på skolen i dag!!!! :)
Endelig har supermamma fått dem ut av døren igjen,
selvfølgelig måtte datteren i huset prøve seg litt i går kveld,
med at hun ikke følte seg helt pigg,
hjalp det??? NEI!!!!
Nå var det på tide å få noen timer alene på dagtid,
det er greit å ha ungane hjemme når det ferie, men ikke uke etter uke pga sykdom.
Nå har det skjedd veldig mye i livet vårt de siste ukene,
og jeg vil si som Markus sa på fredag, da vi nok en gang satt på sykehuset,
denne gangen for å være der og ta farvel med Liz,
en nydelig søster, svigerinne og tante, som har ødelagt livet sitt pga anoreksi.
”Skal vi ikke oppleve noe lykkelig i denne familien i dette året?”
Man kan jo begynne å lure,
jeg støtter meg helt til ungane når de sier at dette er det værste året de har opplevd, og vi er bare i februar!!!
Men selv om vi har fått beskjed om at det kun er snakk om dager før Liz nå sovner inn,
så gir vi ikke opp, kampen er ikke ferdig enda, og hun har overlevd kriser før.
Jeg føler at vi har mistet nok nå, orker ikke mer sorg og en begravelse til nå…
jeg sliter nok med å komme meg gjennom døgnet som det er,
det er lenge siden jeg har sovet en hel natt, og jeg er redd at dette blir for mye for ungane.
Det er ikke lett å få dagene til å virke normale,
barn kan ikke sørge hele tiden, de må leke og ha det litt morsomt også.
De stråler opp hver gang de hører at vi voksne ler,
de gjør alt for å se oss smile og for å høre latter om dagen, og det fortjener dem å høre.
Det er vel en av grunnene til at jeg ikke sover om natta,
for det er tiden som jeg kan bruke til å sørge, uten å bekymre barna.
Men en ting som er utrolig godt oppi all elendigheten, er at Jørn og jeg har hverandre å støtte oss til, vi har vært igjennom utrolig mye i de snart 14 årene vi har vært sammen, men kjærligheten mellom oss har overlevd alt!!!
Dette er en ny erfaring for oss, for det å miste noen som vi er så utrolig glade i, det har vi ikke opplevd før.
Jeg husker godt når vi fikk Markus, og fikk beskjed om at han kom til å dø,
alle advarslene som ble gitt, over 80% av forholdene til foreldre med alvorlig syke barn ryker, men vi greide oss!!!
Så ble jeg lam, og igjen kom beskjeden at over 80% av forholdene ryker når et par opplever en slik situasjon…men vi greide oss da også!!!
Vi bodde fra hverandre i nesten 2 år pga Markus sin sykdom og mitt opphold på Sunnaas,
men når ikke noe av dette har klart å drepe kjærligheten vår,
så håper jeg at dette vi går gjennom nå, også vil føre oss enda tettere sammen.
Vi er så vanvittig heldige at vi har en familie som bryr seg, og venner som alltid stiller opp,
hvem som er ens ordentlige venner, oppdager man fort i sånne situasjoner.
Det er utrolig deilig å ha et sånt ekteskap, en sånn familie og så mange fantastiske gode venner.
Tusen takk til dere alle, og til Jørn….JEG ELSKER DEG!!! ;)
Ha en kjempe fin valentines dag!!!
Klem fra supermamma :)
supermammas barn er på skolen i dag!!!! :)
Endelig har supermamma fått dem ut av døren igjen,
selvfølgelig måtte datteren i huset prøve seg litt i går kveld,
med at hun ikke følte seg helt pigg,
hjalp det??? NEI!!!!
Nå var det på tide å få noen timer alene på dagtid,
det er greit å ha ungane hjemme når det ferie, men ikke uke etter uke pga sykdom.
Nå har det skjedd veldig mye i livet vårt de siste ukene,
og jeg vil si som Markus sa på fredag, da vi nok en gang satt på sykehuset,
denne gangen for å være der og ta farvel med Liz,
en nydelig søster, svigerinne og tante, som har ødelagt livet sitt pga anoreksi.
”Skal vi ikke oppleve noe lykkelig i denne familien i dette året?”
Man kan jo begynne å lure,
jeg støtter meg helt til ungane når de sier at dette er det værste året de har opplevd, og vi er bare i februar!!!
Men selv om vi har fått beskjed om at det kun er snakk om dager før Liz nå sovner inn,
så gir vi ikke opp, kampen er ikke ferdig enda, og hun har overlevd kriser før.
Jeg føler at vi har mistet nok nå, orker ikke mer sorg og en begravelse til nå…
jeg sliter nok med å komme meg gjennom døgnet som det er,
det er lenge siden jeg har sovet en hel natt, og jeg er redd at dette blir for mye for ungane.
Det er ikke lett å få dagene til å virke normale,
barn kan ikke sørge hele tiden, de må leke og ha det litt morsomt også.
De stråler opp hver gang de hører at vi voksne ler,
de gjør alt for å se oss smile og for å høre latter om dagen, og det fortjener dem å høre.
Det er vel en av grunnene til at jeg ikke sover om natta,
for det er tiden som jeg kan bruke til å sørge, uten å bekymre barna.
Men en ting som er utrolig godt oppi all elendigheten, er at Jørn og jeg har hverandre å støtte oss til, vi har vært igjennom utrolig mye i de snart 14 årene vi har vært sammen, men kjærligheten mellom oss har overlevd alt!!!
Dette er en ny erfaring for oss, for det å miste noen som vi er så utrolig glade i, det har vi ikke opplevd før.
Jeg husker godt når vi fikk Markus, og fikk beskjed om at han kom til å dø,
alle advarslene som ble gitt, over 80% av forholdene til foreldre med alvorlig syke barn ryker, men vi greide oss!!!
Så ble jeg lam, og igjen kom beskjeden at over 80% av forholdene ryker når et par opplever en slik situasjon…men vi greide oss da også!!!
Vi bodde fra hverandre i nesten 2 år pga Markus sin sykdom og mitt opphold på Sunnaas,
men når ikke noe av dette har klart å drepe kjærligheten vår,
så håper jeg at dette vi går gjennom nå, også vil føre oss enda tettere sammen.
Vi er så vanvittig heldige at vi har en familie som bryr seg, og venner som alltid stiller opp,
hvem som er ens ordentlige venner, oppdager man fort i sånne situasjoner.
Det er utrolig deilig å ha et sånt ekteskap, en sånn familie og så mange fantastiske gode venner.
Tusen takk til dere alle, og til Jørn….JEG ELSKER DEG!!! ;)
Ha en kjempe fin valentines dag!!!
Klem fra supermamma :)
fredag, februar 10, 2006
jeg hater dypt og inderlig...
Tja…..vet liksom ikke helt hva jeg skal skrive,
hei er vel en begynnelse…
god dag, er en sterk overdrivelse!!!
I går strømmet det inn dårligere og dårligere nyheter,
akkurat nå syns jeg vel alt er dritt, og noen skal få betale for den dritten!!!!!!!
Jeg har vel vært gjennom de fleste faser i denne sorgen, alt er meningsløst, tomt og trist.
I går dukket det en helt ny følelse opp, HAT!!!!
Jeg hater Sykehuset Buskerud akkurat nå,
akkurat nå kunne jeg tenke meg å skade visse personer,
og da snakker jeg om virkelig å skade noen, de skulle hvertfall vist hvem jeg var før jeg var ferdig med dem!!!
I går mens mamma satt alene hjemme, fikk hun beskjeden fra sykehuset,
hvis ikke pappa hadde blitt sendt ut fra sykehuset 3 dager før han døde,
eller at de hadde giddi å tatt en blodprøve av han, da hadde pappa levd i dag!!!
Dette har blitt en intern sak på sykehuset,
men det kan jeg love dem,
at hvis de tror at dette bare er en intern sak, da tar de grundig feil!!!
Dette sykehuset skal rævkjøres,
nå er grensen nådd og trampa jævlig langt over,
nå er det snakk om å fordele skyld og den skylda skal svi, de har DREPT pappan min!!!!!
Om ikke mamma var knust fra før, så har de virkelig klart å knuse henne til støv nå!!!
Nå har jeg en mamma som er helt ødelagt, som sitter og ser tomt ut i luften,
hun har mistet livsledsageren sin, pga elendig sykehusarbeid, bitterheten, sinnet og hatet er ubeskrivelig!!!
Jeg trodde ikke kvelden kunne bli værre…..men da måtte jeg tro om igjen….
Med en ned dopa mamma i bilen, på vei for å levere henne til eldste broren min, som skulle passe på henne i natt,
kom telefonen som jeg hadde fryktet!!!
Liz, søstera til Jørn, hadde blitt overflyttet til intensiven,
tilstanden var stabil men kritisk,
ordene sang i hodet på meg, de samme ordene fikk jeg for snart 3 uker siden.
Da var det bare å reise på sykehuset på nytt, ta heisen opp i 5. etasje,
jeg kjente kvalmen langt opp i munnen da jeg kom ut av heisen, og så pårørende rommet.
Det hele toppet seg da jeg så legen som hadde ansvaret for Liz,
legen som kom inn og ga oss beskjed at nå var pappa død, det var rett før jeg kastet opp!!!
Nå etter å ha sitti en natt på sykehuset og våka over henne,
er tilstanden fortsatt den sammen, kritisk men stabil.
Er det mulig at vi må miste en til, kan vi ikke få slippe???
jeg klarer snart ikke å ta i mot mer, hvor er det positive i livet???
Hva er meningen med livet???
Håper dere andre får en fin helg, tviler på at vi får en!!!
Klem Anja
hei er vel en begynnelse…
god dag, er en sterk overdrivelse!!!
I går strømmet det inn dårligere og dårligere nyheter,
akkurat nå syns jeg vel alt er dritt, og noen skal få betale for den dritten!!!!!!!
Jeg har vel vært gjennom de fleste faser i denne sorgen, alt er meningsløst, tomt og trist.
I går dukket det en helt ny følelse opp, HAT!!!!
Jeg hater Sykehuset Buskerud akkurat nå,
akkurat nå kunne jeg tenke meg å skade visse personer,
og da snakker jeg om virkelig å skade noen, de skulle hvertfall vist hvem jeg var før jeg var ferdig med dem!!!
I går mens mamma satt alene hjemme, fikk hun beskjeden fra sykehuset,
hvis ikke pappa hadde blitt sendt ut fra sykehuset 3 dager før han døde,
eller at de hadde giddi å tatt en blodprøve av han, da hadde pappa levd i dag!!!
Dette har blitt en intern sak på sykehuset,
men det kan jeg love dem,
at hvis de tror at dette bare er en intern sak, da tar de grundig feil!!!
Dette sykehuset skal rævkjøres,
nå er grensen nådd og trampa jævlig langt over,
nå er det snakk om å fordele skyld og den skylda skal svi, de har DREPT pappan min!!!!!
Om ikke mamma var knust fra før, så har de virkelig klart å knuse henne til støv nå!!!
Nå har jeg en mamma som er helt ødelagt, som sitter og ser tomt ut i luften,
hun har mistet livsledsageren sin, pga elendig sykehusarbeid, bitterheten, sinnet og hatet er ubeskrivelig!!!
Jeg trodde ikke kvelden kunne bli værre…..men da måtte jeg tro om igjen….
Med en ned dopa mamma i bilen, på vei for å levere henne til eldste broren min, som skulle passe på henne i natt,
kom telefonen som jeg hadde fryktet!!!
Liz, søstera til Jørn, hadde blitt overflyttet til intensiven,
tilstanden var stabil men kritisk,
ordene sang i hodet på meg, de samme ordene fikk jeg for snart 3 uker siden.
Da var det bare å reise på sykehuset på nytt, ta heisen opp i 5. etasje,
jeg kjente kvalmen langt opp i munnen da jeg kom ut av heisen, og så pårørende rommet.
Det hele toppet seg da jeg så legen som hadde ansvaret for Liz,
legen som kom inn og ga oss beskjed at nå var pappa død, det var rett før jeg kastet opp!!!
Nå etter å ha sitti en natt på sykehuset og våka over henne,
er tilstanden fortsatt den sammen, kritisk men stabil.
Er det mulig at vi må miste en til, kan vi ikke få slippe???
jeg klarer snart ikke å ta i mot mer, hvor er det positive i livet???
Hva er meningen med livet???
Håper dere andre får en fin helg, tviler på at vi får en!!!
Klem Anja
torsdag, februar 09, 2006
kvalitet eller effektivitet
Hei på dere der ute i snøen.. ;)
Supermamma er bare litt sent ute i dag…
og nei det er ikke fordi hun har sovet lenge,
men fordi telefonen kimer i eninga, supermamma måtte få unna noen viktige telefoner selv.
Ungane skulle ha mat, kjøkkenet skulle ryddes og supermammas mann måtte ha rent trenings tøy,
ja da sier det seg jo selv, at supermamma blir litt små stressa!!!
Supermamma med familie tilbrakte kvelden i går på yndlingsstedet sitt, nemlig sykehuset!!!
Markus skulle jo inn på dagen i går for å fjerne stinga på fingeren sin,
men siden Gud absolutt må fortsette å bombandere oss med snø,
så hadde ikke supermamma sjangs til å komme seg ut av huset,
før mannen hennes kom hjem, og fikk kosa seg med å ”flytte om” på snøen.
Hvis noen av leserne av bloggen bor i Drammen og omegn,
så kan jeg nå berolige dere med at ula dere hørte fra sånn ca 10-11 i går kveld,
ikke var varsel om krig, det var kun Markus som fjernet stinga sine!!!! :)
Det som forundrer supermamma mest er forskjellen på ”kvaliteten” på personalet i dette bokollektivet, også kalt Sykehuset Buskerud, eller sentral slakteriet…
Det var den samme turnus kandidaten som var på vakt,
hun kjente oss jo godt (også pappans reaksjoner),
hun var kjempe nydelig og gjorde alt for at Markus ikke nok en gang skulle reise derfra med vonde minner.
Sykepleieren var kjempe flink, og kunne uten tvil jobbet på barneavdelingen,
MEN….dette tok jo ganske lang tid,
dopen Markus fikk virket denne gangen ikke helt som den skulle, han ble skikkelig drita og fikk latter kikk…
latter kikket varte helt til vi prøvde å røre fingeren hans, da gikk det over i skrik,
da snakker jeg om skrik som forårsaker nedsatt hørsel, i langetider etterpå!!!
Etter å ha ult en stund, sovnet han, men våknet straks noen rørte fingeren, det sier jo seg selv at dette tok tid…
det ble vaktskifte, og vi fikk en ny sykepleier inn, en sykepleier som IKKE hadde passet på barneavdelingen!!!!
Etter å ha bedt Markus slutte å skrike (noe han ikke hørte på…)
kom hun med kjempe kommentaren at han skulle være glad han hadde fått beholde fingeren…
supermamma skjønte fort at her er det bare å komme seg fortest mulig ut, hvis ikke sønnen skulle få varige psykiske plager,
Markus ble holdt fast med makt og stinga fjerna
(det ble også alt rusk som måtte ligge i øra til de som oppholdt seg i nærheten av sykehuset),
fingeren ble lagt i skinne og bandasjert,
da alt var ferdig, slo dopen inn for fullt og Markus hang over pappan sin,
det tok ikke lange tiden etter at han ble bært ut i bilen, før han sov.
I dag når han våkna spurte han om vi hadde fjernet stinga i går,
og ut fra hørselen min i dag så er jeg ganske sikker på at, det gjorde vi!!!! :)
Nå ser jeg bare frem til timen han har på sykehuset i dag….. ;)
Ha en fin dag
Klem fra supermamma :)
Supermamma er bare litt sent ute i dag…
og nei det er ikke fordi hun har sovet lenge,
men fordi telefonen kimer i eninga, supermamma måtte få unna noen viktige telefoner selv.
Ungane skulle ha mat, kjøkkenet skulle ryddes og supermammas mann måtte ha rent trenings tøy,
ja da sier det seg jo selv, at supermamma blir litt små stressa!!!
Supermamma med familie tilbrakte kvelden i går på yndlingsstedet sitt, nemlig sykehuset!!!
Markus skulle jo inn på dagen i går for å fjerne stinga på fingeren sin,
men siden Gud absolutt må fortsette å bombandere oss med snø,
så hadde ikke supermamma sjangs til å komme seg ut av huset,
før mannen hennes kom hjem, og fikk kosa seg med å ”flytte om” på snøen.
Hvis noen av leserne av bloggen bor i Drammen og omegn,
så kan jeg nå berolige dere med at ula dere hørte fra sånn ca 10-11 i går kveld,
ikke var varsel om krig, det var kun Markus som fjernet stinga sine!!!! :)
Det som forundrer supermamma mest er forskjellen på ”kvaliteten” på personalet i dette bokollektivet, også kalt Sykehuset Buskerud, eller sentral slakteriet…
Det var den samme turnus kandidaten som var på vakt,
hun kjente oss jo godt (også pappans reaksjoner),
hun var kjempe nydelig og gjorde alt for at Markus ikke nok en gang skulle reise derfra med vonde minner.
Sykepleieren var kjempe flink, og kunne uten tvil jobbet på barneavdelingen,
MEN….dette tok jo ganske lang tid,
dopen Markus fikk virket denne gangen ikke helt som den skulle, han ble skikkelig drita og fikk latter kikk…
latter kikket varte helt til vi prøvde å røre fingeren hans, da gikk det over i skrik,
da snakker jeg om skrik som forårsaker nedsatt hørsel, i langetider etterpå!!!
Etter å ha ult en stund, sovnet han, men våknet straks noen rørte fingeren, det sier jo seg selv at dette tok tid…
det ble vaktskifte, og vi fikk en ny sykepleier inn, en sykepleier som IKKE hadde passet på barneavdelingen!!!!
Etter å ha bedt Markus slutte å skrike (noe han ikke hørte på…)
kom hun med kjempe kommentaren at han skulle være glad han hadde fått beholde fingeren…
supermamma skjønte fort at her er det bare å komme seg fortest mulig ut, hvis ikke sønnen skulle få varige psykiske plager,
Markus ble holdt fast med makt og stinga fjerna
(det ble også alt rusk som måtte ligge i øra til de som oppholdt seg i nærheten av sykehuset),
fingeren ble lagt i skinne og bandasjert,
da alt var ferdig, slo dopen inn for fullt og Markus hang over pappan sin,
det tok ikke lange tiden etter at han ble bært ut i bilen, før han sov.
I dag når han våkna spurte han om vi hadde fjernet stinga i går,
og ut fra hørselen min i dag så er jeg ganske sikker på at, det gjorde vi!!!! :)
Nå ser jeg bare frem til timen han har på sykehuset i dag….. ;)
Ha en fin dag
Klem fra supermamma :)
onsdag, februar 08, 2006
nok en natt med tårer...
Tja….hva skal jeg si???
God natt eller god dag, det må jo være alt etter som du ser det.
Supermamma sitter her foran data`n,
det er natt, men siden hun ikke får sove allikevel så kan hun jo skrive blogg isteden…
Det begynner å bli en stund siden supermamma har sovet nå, merkelig….
fortsatt ikke trøtt, bare uhorvelig tom, i natt kanskje ekstra tom, siden sengen min står tom.
Jørn er på seminar og jeg skal egentlig sove i senga alene i natt,
eller sitte her på data rommet i natt, det er kanskje like dumt det!!!
Supermamma har egentlig aldri likt seg alene hjemme,
ikke det at hun er helt alene, barna er jo her,
men det å måtte ligge i senga uten å kjenne varmen fra Jørn,
være helt alene, det er noe supermamma virkelig alltid har misslikt!!!
Det hele blir sikkert veldig forsterket nå om dagen, alt er så tomt og meningsløst,
egentlig har jeg mest lyst å legge meg inntil Jørn å søke trøst hos han,
men han er ikke her, og det er liksom ikke hans sorg.
Dette er min sorg, det er bare jeg som kjenner den, sorgen min er ikke noe andre kan kjenne.
Jeg syns det er veldig godt å skrive ned tankene mine, det er faktisk lettere det enn å prate om det.
Selvfølgelig så kan jeg prate om det, og det gjør jeg,
jeg prater daglig med mamma, brødrene og venninnene mine, men Jørn prater jeg ikke noe særlig med om det.
Han vet ikke hvordan jeg har det, og ikke klarer jeg å sette særlig ord på det selv.
Det er min pappa som er død, ikke hans,
ikke for det, Jørn var kjempe glad i pappa, og det er klart at han sørger, men ikke på samme måten.
Han mister ikke natte søvnen eller ”går” rundt i et digert tomrom,
pappan hans lever, så han har ingen mulighet til å forstå hvor jævlig jeg har det.
Han har egentlig nok å bekymre seg over også,
han har en jobb som krever mye av han om dagen, han reiser hjemmefra kl.5 og jobber mest mulig overtid,
i tillegg så har han innebandyen som krever sitt, det sier jo seg selv at han er dæv sliten når han kommer hjem.
Da er det egentlig lettest å bare la være å si noe, prøve å holde meg mest mulig ”oppe” når han er tilstede.
Jeg har aldri ville være en byrde og det skal jeg heller ikke være nå,
jeg vet at jeg kommer meg gjennom dette, jeg er fullstendig klar over at livet må gå videre.
Og en natt, forhåpentligvis snart, så vil jeg legge meg på kvelden,
sovne inn og sove meg gjennom hele natten,
uten å våkne gang på gang for å finne ut at det ikke er et mareritt,
dette er livet som jeg skal leve…
Ha en fortsatt fin natt og dag,
nå skal jeg ta meg en dusj, og så prøve å sove litt før jeg skal på sykehuset med Markus.
Klem fra supermamma
God natt eller god dag, det må jo være alt etter som du ser det.
Supermamma sitter her foran data`n,
det er natt, men siden hun ikke får sove allikevel så kan hun jo skrive blogg isteden…
Det begynner å bli en stund siden supermamma har sovet nå, merkelig….
fortsatt ikke trøtt, bare uhorvelig tom, i natt kanskje ekstra tom, siden sengen min står tom.
Jørn er på seminar og jeg skal egentlig sove i senga alene i natt,
eller sitte her på data rommet i natt, det er kanskje like dumt det!!!
Supermamma har egentlig aldri likt seg alene hjemme,
ikke det at hun er helt alene, barna er jo her,
men det å måtte ligge i senga uten å kjenne varmen fra Jørn,
være helt alene, det er noe supermamma virkelig alltid har misslikt!!!
Det hele blir sikkert veldig forsterket nå om dagen, alt er så tomt og meningsløst,
egentlig har jeg mest lyst å legge meg inntil Jørn å søke trøst hos han,
men han er ikke her, og det er liksom ikke hans sorg.
Dette er min sorg, det er bare jeg som kjenner den, sorgen min er ikke noe andre kan kjenne.
Jeg syns det er veldig godt å skrive ned tankene mine, det er faktisk lettere det enn å prate om det.
Selvfølgelig så kan jeg prate om det, og det gjør jeg,
jeg prater daglig med mamma, brødrene og venninnene mine, men Jørn prater jeg ikke noe særlig med om det.
Han vet ikke hvordan jeg har det, og ikke klarer jeg å sette særlig ord på det selv.
Det er min pappa som er død, ikke hans,
ikke for det, Jørn var kjempe glad i pappa, og det er klart at han sørger, men ikke på samme måten.
Han mister ikke natte søvnen eller ”går” rundt i et digert tomrom,
pappan hans lever, så han har ingen mulighet til å forstå hvor jævlig jeg har det.
Han har egentlig nok å bekymre seg over også,
han har en jobb som krever mye av han om dagen, han reiser hjemmefra kl.5 og jobber mest mulig overtid,
i tillegg så har han innebandyen som krever sitt, det sier jo seg selv at han er dæv sliten når han kommer hjem.
Da er det egentlig lettest å bare la være å si noe, prøve å holde meg mest mulig ”oppe” når han er tilstede.
Jeg har aldri ville være en byrde og det skal jeg heller ikke være nå,
jeg vet at jeg kommer meg gjennom dette, jeg er fullstendig klar over at livet må gå videre.
Og en natt, forhåpentligvis snart, så vil jeg legge meg på kvelden,
sovne inn og sove meg gjennom hele natten,
uten å våkne gang på gang for å finne ut at det ikke er et mareritt,
dette er livet som jeg skal leve…
Ha en fortsatt fin natt og dag,
nå skal jeg ta meg en dusj, og så prøve å sove litt før jeg skal på sykehuset med Markus.
Klem fra supermamma
tirsdag, februar 07, 2006
barn og sorg...
Hei, klokka er over 10, og nå setter supermamma seg ned for å skrive noen ord.
Ting er akkurat som de ”skal” være hjemme hos supermamma……
ungane er syke fortsatt og hjemme fra skolen,
supermamma har hatt nok en natt med tanker og spørsmål, som hun aldri vil få svar på!!!
Det er jaggu meg ikke lett å finne svar på alle spørsmålene man får, når noen man elsker går bort.
Ungane har stadig vekk spørsmål, og de forventer jo at supermamma har svar på alt!!!
Her i huset blir jeg sett på som et orakel,
men til og med supermamma må vel innrømme,
at så lenge jeg ikke finner svar på mine egne spørsmål, så er det nok ikke alltid at jeg har svar på andres!!!
Det sier jo seg selv at ungane undrer seg og har mange spørsmål om døden,
de er 7 og 10 år, har litt forskjellig erfaring med livet,
Markus er en liten ”tenker” og Mina er den som bekymrer seg for alt.
De som alle andre har et litt forskjellig syn på livet og på døden.
Den dagen pappa døde, så fikk alle barnebarna som bor her nede,
velge selv om de ville se bestefar eller ikke, alle uten Markus ville det.
Det var helt i orden, alle godtok at ikke Markus ville se,
men vi var jo redde for at han ville angre på dette valget, og satt oss ned for å prøve å overtale han.
Men Markus sto på sitt, og var veldig bestemt på at han ikke ville se bestefar,
i ettertid så har han fortalt hvorfor han ikke ville se han.
Markus mener at han ikke hadde behov for å se bestefar, for han visste hvordan han så ut,
og det var ikke den ordentlige bestefar som lå i senga på sykehuset, for spøkelset til bestefar hadde forlatt han.
Mina derimot hadde veldig godt av å få se bestefar, jeg tror hun hadde slitt enda mer nå hvis hun ikke hadde gjort det.
Utad så er det klart Mina som sørger mest, Mina hadde knyttet seg veldig til bestemor og bestefar,
de var den trygge havnen når sykdommen til Markus ble for mye,
bestefar var den som kunne roe ned Mina når hun var bekymret for lille broren sin.
Da Mina sto ved senga til bestefar, ristet hun i han gang på gang,
jeg måtte si flere ganger at han ikke ville våkne igjen selv hvor mye hun ristet i han,
men ikke før bestemor sa at hun hadde prøvd det samme og det ikke hjalp, ga Mina seg.
Mina er åpen her hjemme om sorgen sin, hun gråter og gråter,
stiller mange spørsmål, hvorfor? hvor er han nå? hvordan har han det?,
og jeg har ikke så mange svar å gi henne.
Jeg prøver å trøste henne med at bestefar har det veldig bra der han er,
men jeg er jo enig med henne i at bestefar hadde hatt det bedre sammen med oss, så hva skal jeg si???
Markus har mer vanskelig for å vise sorgen, han er bare 7 år, men han holder mye inni seg,
i kirka under begravelsen satt han og blunket og blunket for ikke å gråte,
på kvelden da vi kom hjem og jeg skulle skifte bandasje på fingeren hans, da brast det for han,
jeg hadde akkurat begynt å fjerne plasteret, da hele gutten knakk sammen i krampe gråt,
jeg visste at det ikke var pga fingeren, så jeg bare la han godt inntil meg og lot han få det ut,
dette er måten Markus sørger på, hver gang han har en liten grunn til å gråte, så gråter han så han rister.
Barn er forskjellig og reagerer forskjellig, akkurat som vi voksne.
Det er utrolig viktig å ta sorgen til barna på alvor,
Mina går og bærer på bamsen hun fikk av bestefar om dagen, hun har den med i senga og er veldig avhengig av den.
Jeg vet at pga astmaen hennes så burde hun ikke få ha hatt denne opp i nesa om natta, men akkurat nå så må et behov gå foran et annet.
Markus trenger mye mer nærhet om dagen, han vil kose mer enn vanlig, og gjerne når det egentlig ikke passer, men nå må det bare passe!!!
Vi skal alle videre, men vi må få lov til å gå videre når det passer hver enkelt,
jeg snakket lenge med mamma i går kveld,
og hennes største bekymring er at ikke folk vil la henne fortelle hva hun har opplevd,
at de skal gå lei av å høre den samme historien gang på gang, og si til henne at hun må bli ferdig med det.
Selvfølgelig går livet videre, men vi må få tid til å sørge,
og jeg mener at ordentlige venner, de hører, de lar deg fortelle og er med deg gjennom sorgen.
Ha en flott dag, og ta vare på hverandre.
Klem supermamma
Ting er akkurat som de ”skal” være hjemme hos supermamma……
ungane er syke fortsatt og hjemme fra skolen,
supermamma har hatt nok en natt med tanker og spørsmål, som hun aldri vil få svar på!!!
Det er jaggu meg ikke lett å finne svar på alle spørsmålene man får, når noen man elsker går bort.
Ungane har stadig vekk spørsmål, og de forventer jo at supermamma har svar på alt!!!
Her i huset blir jeg sett på som et orakel,
men til og med supermamma må vel innrømme,
at så lenge jeg ikke finner svar på mine egne spørsmål, så er det nok ikke alltid at jeg har svar på andres!!!
Det sier jo seg selv at ungane undrer seg og har mange spørsmål om døden,
de er 7 og 10 år, har litt forskjellig erfaring med livet,
Markus er en liten ”tenker” og Mina er den som bekymrer seg for alt.
De som alle andre har et litt forskjellig syn på livet og på døden.
Den dagen pappa døde, så fikk alle barnebarna som bor her nede,
velge selv om de ville se bestefar eller ikke, alle uten Markus ville det.
Det var helt i orden, alle godtok at ikke Markus ville se,
men vi var jo redde for at han ville angre på dette valget, og satt oss ned for å prøve å overtale han.
Men Markus sto på sitt, og var veldig bestemt på at han ikke ville se bestefar,
i ettertid så har han fortalt hvorfor han ikke ville se han.
Markus mener at han ikke hadde behov for å se bestefar, for han visste hvordan han så ut,
og det var ikke den ordentlige bestefar som lå i senga på sykehuset, for spøkelset til bestefar hadde forlatt han.
Mina derimot hadde veldig godt av å få se bestefar, jeg tror hun hadde slitt enda mer nå hvis hun ikke hadde gjort det.
Utad så er det klart Mina som sørger mest, Mina hadde knyttet seg veldig til bestemor og bestefar,
de var den trygge havnen når sykdommen til Markus ble for mye,
bestefar var den som kunne roe ned Mina når hun var bekymret for lille broren sin.
Da Mina sto ved senga til bestefar, ristet hun i han gang på gang,
jeg måtte si flere ganger at han ikke ville våkne igjen selv hvor mye hun ristet i han,
men ikke før bestemor sa at hun hadde prøvd det samme og det ikke hjalp, ga Mina seg.
Mina er åpen her hjemme om sorgen sin, hun gråter og gråter,
stiller mange spørsmål, hvorfor? hvor er han nå? hvordan har han det?,
og jeg har ikke så mange svar å gi henne.
Jeg prøver å trøste henne med at bestefar har det veldig bra der han er,
men jeg er jo enig med henne i at bestefar hadde hatt det bedre sammen med oss, så hva skal jeg si???
Markus har mer vanskelig for å vise sorgen, han er bare 7 år, men han holder mye inni seg,
i kirka under begravelsen satt han og blunket og blunket for ikke å gråte,
på kvelden da vi kom hjem og jeg skulle skifte bandasje på fingeren hans, da brast det for han,
jeg hadde akkurat begynt å fjerne plasteret, da hele gutten knakk sammen i krampe gråt,
jeg visste at det ikke var pga fingeren, så jeg bare la han godt inntil meg og lot han få det ut,
dette er måten Markus sørger på, hver gang han har en liten grunn til å gråte, så gråter han så han rister.
Barn er forskjellig og reagerer forskjellig, akkurat som vi voksne.
Det er utrolig viktig å ta sorgen til barna på alvor,
Mina går og bærer på bamsen hun fikk av bestefar om dagen, hun har den med i senga og er veldig avhengig av den.
Jeg vet at pga astmaen hennes så burde hun ikke få ha hatt denne opp i nesa om natta, men akkurat nå så må et behov gå foran et annet.
Markus trenger mye mer nærhet om dagen, han vil kose mer enn vanlig, og gjerne når det egentlig ikke passer, men nå må det bare passe!!!
Vi skal alle videre, men vi må få lov til å gå videre når det passer hver enkelt,
jeg snakket lenge med mamma i går kveld,
og hennes største bekymring er at ikke folk vil la henne fortelle hva hun har opplevd,
at de skal gå lei av å høre den samme historien gang på gang, og si til henne at hun må bli ferdig med det.
Selvfølgelig går livet videre, men vi må få tid til å sørge,
og jeg mener at ordentlige venner, de hører, de lar deg fortelle og er med deg gjennom sorgen.
Ha en flott dag, og ta vare på hverandre.
Klem supermamma
mandag, februar 06, 2006
en ny hverdag for mamman min...
God morgen, ja nå er det mandag igjen,
en ny uke, og begynnelsen på et nytt liv for mamman min.
I dag begynner hverdagen for mamma,
nå skal hun ”lære” seg å leve livet sitt uten sin kjære mann hos seg.
Inntil nå har hun hatt søsteren sin hos seg,
men nå er hun helt alene, det gjør fortsatt like ufattelig vondt,
og det gjør om mulig enda vondere, å tenke på at nå skal mamma være alene.
Jeg skulle gjerne hvert hos henne hele tiden,
men jeg vet jo at det er totalt umulig, jeg har tross alt barna mine som jeg må ta meg av.
Jeg må si som datteren min Mina på 10 år sa;
”stakkars bestemor, jeg vet hvor vondt jeg har det inni meg, tenke på hvor vondt bestemor har det da..”
Og ja, jeg tenker på det, min smerte er som et skrikende åpent sår,
tårene renner og renner fortsatt, jeg prøver så godt jeg kan å ta meg sammen når ungane er i nærheten,
men av og til så greier jeg ikke det engang.
Nettene er fine på den måten, da er det bare meg og tankene mine,
da får jeg snakket med pappa, ikke at jeg får noen svar,
men jeg får skriki ut min fortvilelse,
og spørsmålet vender stadig tilbake, hvorfor?
Det er lenge siden jeg har sovet på nettene nå,
det har jo hvert greit nå som ungane er syke,
det rare er at jeg ikke føler meg trøtt, jeg er bare så sinnsykt tom!!!
Nå har det gått 16 dager, siden pappa forlot oss,
(jeg har lovt Mina at jeg skal bruke det ordet istedenfor døde),
ikke vet jeg hvor lenge man har ”lov” til å sørge, hva andre forventer,
men jeg klarer ikke å gå videre enda, jeg skjønner enda ikke meningen med livet.
Jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg aldri har hvert bitter fordi jeg havnet i rullestolen,
det er vel ikke værre at jeg havnet i en, enn at noen andre havner i en, det er bare sånn livet er!!!
Men nå er jeg bitter, jeg er fryktelig bitter fordi min pappa døde,
han hadde lyst til å leve, han så fremmover til å kose seg med mamma, oss ungane og barnebarna.
Vi fikk kjempe gode nyheter dagen før han forlot oss, kreftsvulstene de hadde operert bort, var godartet.
Sykehuset sendte pappa hjem 3 dager før, de visste at han ikke fikk i seg mat og drikke,
men det var fullt på avdelingen, og de mente tydeligvis at han bare måtte ta seg sammen, begynne å spise og drikke.
Hadde bare de giddi å tatt EN blodprøve,
da hadde de oppdaget at pappa hadde problemer med den nyra han hadde igjen,
men det gjorde dem ikke, så isteden så gikk han bort 3 dager senere pga total nyresvikt.
Jeg vet at det dummeste jeg kan gjøre er å stille meg spørsmålet, hvorfor, men jeg klarer ikke å la være!!!
Mamma har mistet mannen sin,
som alle ekteskap har de hatt sine opp og ned turer, men de hadde et meget spesielt forhold,
Jørn sa en gang at han håpte at vi kunne få det sånn som mamma og pappa, da vi ble eldre, og det håper jeg også!!!
De hadde en kjærlighet til hverandre som kunne overskygge det meste,
de hadde en nærhet til hverandre som var helt fantastisk,
de kunne fortsatt se nyforelsket ut, da de så på hverandre, de gjorde hverandre sterke.
I begravelsen til pappa så sang jeg sangen deres, Kjærlighetsvisa, det gjorde jeg for DEM,
den kjærligheten som de har hatt er så unik,
det er absolutt det vannskligste jeg noen sinne har gjort, og det tappet meg for det som var av krefter,
men det var verdt det, jeg hadde gjort det igjen,
og det fordi jeg elsker dem så sinnsykt høyt, jeg har fått utlevert verdens beste foreldre.
Nå har jeg bare mamma igjen, og jeg er villig til å gjøre alt for henne,
kunne jeg skulle jeg tatt vekk sorgen hennes også, men det kan jeg jo ikke,
men vi kan sørge og minnes sammen, og sammen, det skal vi være!!!
Ha en fin dag
Klem fra supermamma anja :)
en ny uke, og begynnelsen på et nytt liv for mamman min.
I dag begynner hverdagen for mamma,
nå skal hun ”lære” seg å leve livet sitt uten sin kjære mann hos seg.
Inntil nå har hun hatt søsteren sin hos seg,
men nå er hun helt alene, det gjør fortsatt like ufattelig vondt,
og det gjør om mulig enda vondere, å tenke på at nå skal mamma være alene.
Jeg skulle gjerne hvert hos henne hele tiden,
men jeg vet jo at det er totalt umulig, jeg har tross alt barna mine som jeg må ta meg av.
Jeg må si som datteren min Mina på 10 år sa;
”stakkars bestemor, jeg vet hvor vondt jeg har det inni meg, tenke på hvor vondt bestemor har det da..”
Og ja, jeg tenker på det, min smerte er som et skrikende åpent sår,
tårene renner og renner fortsatt, jeg prøver så godt jeg kan å ta meg sammen når ungane er i nærheten,
men av og til så greier jeg ikke det engang.
Nettene er fine på den måten, da er det bare meg og tankene mine,
da får jeg snakket med pappa, ikke at jeg får noen svar,
men jeg får skriki ut min fortvilelse,
og spørsmålet vender stadig tilbake, hvorfor?
Det er lenge siden jeg har sovet på nettene nå,
det har jo hvert greit nå som ungane er syke,
det rare er at jeg ikke føler meg trøtt, jeg er bare så sinnsykt tom!!!
Nå har det gått 16 dager, siden pappa forlot oss,
(jeg har lovt Mina at jeg skal bruke det ordet istedenfor døde),
ikke vet jeg hvor lenge man har ”lov” til å sørge, hva andre forventer,
men jeg klarer ikke å gå videre enda, jeg skjønner enda ikke meningen med livet.
Jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg aldri har hvert bitter fordi jeg havnet i rullestolen,
det er vel ikke værre at jeg havnet i en, enn at noen andre havner i en, det er bare sånn livet er!!!
Men nå er jeg bitter, jeg er fryktelig bitter fordi min pappa døde,
han hadde lyst til å leve, han så fremmover til å kose seg med mamma, oss ungane og barnebarna.
Vi fikk kjempe gode nyheter dagen før han forlot oss, kreftsvulstene de hadde operert bort, var godartet.
Sykehuset sendte pappa hjem 3 dager før, de visste at han ikke fikk i seg mat og drikke,
men det var fullt på avdelingen, og de mente tydeligvis at han bare måtte ta seg sammen, begynne å spise og drikke.
Hadde bare de giddi å tatt EN blodprøve,
da hadde de oppdaget at pappa hadde problemer med den nyra han hadde igjen,
men det gjorde dem ikke, så isteden så gikk han bort 3 dager senere pga total nyresvikt.
Jeg vet at det dummeste jeg kan gjøre er å stille meg spørsmålet, hvorfor, men jeg klarer ikke å la være!!!
Mamma har mistet mannen sin,
som alle ekteskap har de hatt sine opp og ned turer, men de hadde et meget spesielt forhold,
Jørn sa en gang at han håpte at vi kunne få det sånn som mamma og pappa, da vi ble eldre, og det håper jeg også!!!
De hadde en kjærlighet til hverandre som kunne overskygge det meste,
de hadde en nærhet til hverandre som var helt fantastisk,
de kunne fortsatt se nyforelsket ut, da de så på hverandre, de gjorde hverandre sterke.
I begravelsen til pappa så sang jeg sangen deres, Kjærlighetsvisa, det gjorde jeg for DEM,
den kjærligheten som de har hatt er så unik,
det er absolutt det vannskligste jeg noen sinne har gjort, og det tappet meg for det som var av krefter,
men det var verdt det, jeg hadde gjort det igjen,
og det fordi jeg elsker dem så sinnsykt høyt, jeg har fått utlevert verdens beste foreldre.
Nå har jeg bare mamma igjen, og jeg er villig til å gjøre alt for henne,
kunne jeg skulle jeg tatt vekk sorgen hennes også, men det kan jeg jo ikke,
men vi kan sørge og minnes sammen, og sammen, det skal vi være!!!
Ha en fin dag
Klem fra supermamma anja :)
fredag, februar 03, 2006
HJEEEELP....
Hei, og god morgen… ;)
Så satt supermamma her igjen, og elendigheten bare røyser inn her.
Det ble ganske sent i natt før supermamma kunne krype under dyna,
Markus sin feber steig såpass mye,
at da var det bare for mamman å sitte og passe på, at den gikk rette veien før hun tok kvelden selv,
og bare for å ikke være dårligere enn broren, så fikk Mina også feber i natt… ;)
Nå begynner virkelig supermamma å tenke seriøst over utsagnet en av hennes brødre hadde engang,
Det om at hun måtte ha gjort noe helt jævlig i et tidligere liv, siden hun ble straffet så hardt i dette…
Nå sitter supermamma her med en syk Markus og en syk Mina, men det går jo for så vidt ann,
Men til og med supermamma må jo innrømme,
at når gubben i tillegg kommer hjem og er ”syk”,
da kjenner hun angsten krype oppover ryggraden
(ja den delen hun kjenner altså!!!)
Stakkars lille Jørnegutt, han har snørr både i og nedenfor nesa si han… J
Ja ikke vet jeg om han overlever dette, for ingen kan være så syk som han!!!
Når kroppstemperaturen til min kjære Jørn når toppen,
da snakker vi selvfølgelig om dødelige høyder, sånn ca 37.1, ;)
da slutter alle funksjoner i kroppen hans å virke
(ikke at det er så mange av dem men..)
Det er da Jørn kryper enten opp i senga, godt inntulla i dyna si, eller helst min,
for det kan jo tenkes at det vil komme ut 2-3 svettedråper,
og dem vil han helst ikke ha på sin dyne, det er litt ekkelt det!!!
Eller så inntar han badekaret,
nå kan han heldigvis ikke ligge i 8-10 timer (som han faktisk pleide å gjøre da vi bodde i blokk),
pga litt for liten varmtvannstank,
men han kan ligge der i noen timer,
og på de timene så klarer han å rope navnet til supermamma gang på gang på gang….
”Anja jeg er sulten, kan du lage mat til meg”,
”jeg er tørst har du noe drikke”,
”jeg har lyst på godteri, kan du hente noe til meg”.
Ååååå dette skal bli en vanvittig hyggelig helg for supermamma,
Hus ser for seg en helg hvor hun kan sitte tilbakelent, og bare kose seg, J
eller en helg full med snørrpapir, stønnende mann, små slitne unger,
hvor alle bare roper…mamma, Anja, mamma, Anja…….
Hvis noen vil bytte med familie med supermamma denne helgen,
så lover jeg at det vil bli tatt opp, til seriøs vurdering!!! J
Ha en kjempe fin helg, kos seg den som kan!!!
Fant et skriv om førstehjelp for syke menn, og velger å ta det med!!!
Klem fra supermamma. J
Førstehjelp for syke menn
1) Store mengder omsorgSelv den tøffeste mann setter pris på noen vennlige ord og en hånd over kinnet på sengekanten. Varmeflaske på bena, en kald klut på pannen og risting av hodeputen er også sikre vinnere.
2) EktesympatiNoen kvinner vil kanskje ymte frempå om at snørr og feber ikke kommer til å ta livet av deg. Det er en stor tabbe.
Ved å antyde at han ikke er så syk som han tror, sier du også at han er en stor pyse som legger seg ned i sykesengen uten grunn. Derfor bør du ta alle symptomer han forteller om på fullt alvor, og si at han er tapper som holder ut så godt som han gjør.
3) RoligunderholdningOm du trenger en pause fra sykepleien bør du vurdere litt stille underholdning som erstatning. TV og radio passer godt mot slutten av sykeleiet, mens tegneserier pleier å fungere gjennom både feber- og hostetokter. Dine gamle ukeblader kan også brukes om ikke noe annet frister.
4) Store gutter trenger medisinHalstabletter, nesespray, hostesaft og paracet er selvfølgeligheter ved sengen til en syk mann. Og ikke engang prøv å fortelle ham at han kan stikke ned på apoteket selv.
Regelmessige febermålinger hører også til. Pass på å riste på hodet over de høye temperaturene og fortell at han sikkert må holde sengen enda en stund. (P.S: Om temperaturen er over 40 °C er det mulig at han ikke bløffer, da er det å tide med en telefon til legevakten).
5) Lørdag hele ukenEn solid forkjølelse kan ta appetitten fra de fleste. Derfor er det viktig å servere ting som smaker for syke og slappe menn. Vanlige favoritter er druer, sjokoladebiter, kjeks, cola og bestemors favoritt: Kyllingsuppe.
Husk at forkjølede menn trenger mye væske, pøs på med vann, brus, varm te, juice, eller andre ting han liker, men ligg unna alkoholen.
6) Ta vare på deg selvBegynner du å bli litt mett av evig syt og klage? Bruk denne tiden til å ta vare på deg selv også.
Med gubben lenket til senga kan du selv bestemme i stua uten å måtte rydde i hans rot. Sett deg ned med en god bok, eller kjenn litt på hvordan det er å ha fjernkontrollen helt for seg selv.
Så satt supermamma her igjen, og elendigheten bare røyser inn her.
Det ble ganske sent i natt før supermamma kunne krype under dyna,
Markus sin feber steig såpass mye,
at da var det bare for mamman å sitte og passe på, at den gikk rette veien før hun tok kvelden selv,
og bare for å ikke være dårligere enn broren, så fikk Mina også feber i natt… ;)
Nå begynner virkelig supermamma å tenke seriøst over utsagnet en av hennes brødre hadde engang,
Det om at hun måtte ha gjort noe helt jævlig i et tidligere liv, siden hun ble straffet så hardt i dette…
Nå sitter supermamma her med en syk Markus og en syk Mina, men det går jo for så vidt ann,
Men til og med supermamma må jo innrømme,
at når gubben i tillegg kommer hjem og er ”syk”,
da kjenner hun angsten krype oppover ryggraden
(ja den delen hun kjenner altså!!!)
Stakkars lille Jørnegutt, han har snørr både i og nedenfor nesa si han… J
Ja ikke vet jeg om han overlever dette, for ingen kan være så syk som han!!!
Når kroppstemperaturen til min kjære Jørn når toppen,
da snakker vi selvfølgelig om dødelige høyder, sånn ca 37.1, ;)
da slutter alle funksjoner i kroppen hans å virke
(ikke at det er så mange av dem men..)
Det er da Jørn kryper enten opp i senga, godt inntulla i dyna si, eller helst min,
for det kan jo tenkes at det vil komme ut 2-3 svettedråper,
og dem vil han helst ikke ha på sin dyne, det er litt ekkelt det!!!
Eller så inntar han badekaret,
nå kan han heldigvis ikke ligge i 8-10 timer (som han faktisk pleide å gjøre da vi bodde i blokk),
pga litt for liten varmtvannstank,
men han kan ligge der i noen timer,
og på de timene så klarer han å rope navnet til supermamma gang på gang på gang….
”Anja jeg er sulten, kan du lage mat til meg”,
”jeg er tørst har du noe drikke”,
”jeg har lyst på godteri, kan du hente noe til meg”.
Ååååå dette skal bli en vanvittig hyggelig helg for supermamma,
Hus ser for seg en helg hvor hun kan sitte tilbakelent, og bare kose seg, J
eller en helg full med snørrpapir, stønnende mann, små slitne unger,
hvor alle bare roper…mamma, Anja, mamma, Anja…….
Hvis noen vil bytte med familie med supermamma denne helgen,
så lover jeg at det vil bli tatt opp, til seriøs vurdering!!! J
Ha en kjempe fin helg, kos seg den som kan!!!
Fant et skriv om førstehjelp for syke menn, og velger å ta det med!!!
Klem fra supermamma. J
Førstehjelp for syke menn
1) Store mengder omsorgSelv den tøffeste mann setter pris på noen vennlige ord og en hånd over kinnet på sengekanten. Varmeflaske på bena, en kald klut på pannen og risting av hodeputen er også sikre vinnere.
2) EktesympatiNoen kvinner vil kanskje ymte frempå om at snørr og feber ikke kommer til å ta livet av deg. Det er en stor tabbe.
Ved å antyde at han ikke er så syk som han tror, sier du også at han er en stor pyse som legger seg ned i sykesengen uten grunn. Derfor bør du ta alle symptomer han forteller om på fullt alvor, og si at han er tapper som holder ut så godt som han gjør.
3) RoligunderholdningOm du trenger en pause fra sykepleien bør du vurdere litt stille underholdning som erstatning. TV og radio passer godt mot slutten av sykeleiet, mens tegneserier pleier å fungere gjennom både feber- og hostetokter. Dine gamle ukeblader kan også brukes om ikke noe annet frister.
4) Store gutter trenger medisinHalstabletter, nesespray, hostesaft og paracet er selvfølgeligheter ved sengen til en syk mann. Og ikke engang prøv å fortelle ham at han kan stikke ned på apoteket selv.
Regelmessige febermålinger hører også til. Pass på å riste på hodet over de høye temperaturene og fortell at han sikkert må holde sengen enda en stund. (P.S: Om temperaturen er over 40 °C er det mulig at han ikke bløffer, da er det å tide med en telefon til legevakten).
5) Lørdag hele ukenEn solid forkjølelse kan ta appetitten fra de fleste. Derfor er det viktig å servere ting som smaker for syke og slappe menn. Vanlige favoritter er druer, sjokoladebiter, kjeks, cola og bestemors favoritt: Kyllingsuppe.
Husk at forkjølede menn trenger mye væske, pøs på med vann, brus, varm te, juice, eller andre ting han liker, men ligg unna alkoholen.
6) Ta vare på deg selvBegynner du å bli litt mett av evig syt og klage? Bruk denne tiden til å ta vare på deg selv også.
Med gubben lenket til senga kan du selv bestemme i stua uten å måtte rydde i hans rot. Sett deg ned med en god bok, eller kjenn litt på hvordan det er å ha fjernkontrollen helt for seg selv.
torsdag, februar 02, 2006
vi tar i mot det som kommer...
God morgen til den som har det….
Dette blir en kjapp oppdatering på hvordan det står til i galehuset i Svelvik, :)
her råder det for tiden fullt kaos,
og det ser ikke ut til at det har tenkt å roe seg, med det første!!!
Ja da har supermamma lagt nok en søvnløs natt bak seg, ;)
forskjellen på denne natten og de andre er bare at i natt så har Markus holdt meg våken…
Jada vi har da absolutt ikke fått nok enda,
neida her raser det inn med overraskelser…
og vi tar i mot og tar i mot…
Fra noe som begynte med ”litt” vondt i hodet,
så gikk det sabla fort over til noe mye værre,
40 min etter at han fikk paracet mot ”litt” hodepine, så var feberen oppe i 40,4,
så sank den litt, og så steig den litt og sånn fortsatte det hele natten.
Og det skal det lille krapylet vårt ha,
til å være så liten, så tar han jævlig stor plass i senga!!! :)
Supermamma har hatt mellom 20 og 30cm å plassere kroppen sin på,
og hun kan vel ikke påstå, at den lekre kroppen hennes fikk den plassen den trengte!!! ;)
Ja dette ble jo en kjempe hyggelig og minneverdig natt,
mens pappan sov,
så holdt supermamma orden på slanger, sprøyter, medisiner og spyposer
(noe som ikke er sånn kjempe deilig og plutselig legge seg på).
Da pappan reiste på jobb i 5 tiden, begynte moroa med spying for alvor,
herregud så morsom natt/morgen dette har vært,
det kan jo sammenlignes med å være med pappan i huset, på fest!!! ;)
Nå ligger det lille kadaveret mitt under dyna på sofaen og ser litt på TV,
han har akkurat fått mer paracet, så får vi håpe at feberen går ned og spyinga slutter!!!
Da må nok supermamma bruke resten av dagen sin på å pleie syke barn,
den får kose seg den som kan, ha en fin dag!!!
Klem Supermamma ;)
Dette blir en kjapp oppdatering på hvordan det står til i galehuset i Svelvik, :)
her råder det for tiden fullt kaos,
og det ser ikke ut til at det har tenkt å roe seg, med det første!!!
Ja da har supermamma lagt nok en søvnløs natt bak seg, ;)
forskjellen på denne natten og de andre er bare at i natt så har Markus holdt meg våken…
Jada vi har da absolutt ikke fått nok enda,
neida her raser det inn med overraskelser…
og vi tar i mot og tar i mot…
Fra noe som begynte med ”litt” vondt i hodet,
så gikk det sabla fort over til noe mye værre,
40 min etter at han fikk paracet mot ”litt” hodepine, så var feberen oppe i 40,4,
så sank den litt, og så steig den litt og sånn fortsatte det hele natten.
Og det skal det lille krapylet vårt ha,
til å være så liten, så tar han jævlig stor plass i senga!!! :)
Supermamma har hatt mellom 20 og 30cm å plassere kroppen sin på,
og hun kan vel ikke påstå, at den lekre kroppen hennes fikk den plassen den trengte!!! ;)
Ja dette ble jo en kjempe hyggelig og minneverdig natt,
mens pappan sov,
så holdt supermamma orden på slanger, sprøyter, medisiner og spyposer
(noe som ikke er sånn kjempe deilig og plutselig legge seg på).
Da pappan reiste på jobb i 5 tiden, begynte moroa med spying for alvor,
herregud så morsom natt/morgen dette har vært,
det kan jo sammenlignes med å være med pappan i huset, på fest!!! ;)
Nå ligger det lille kadaveret mitt under dyna på sofaen og ser litt på TV,
han har akkurat fått mer paracet, så får vi håpe at feberen går ned og spyinga slutter!!!
Da må nok supermamma bruke resten av dagen sin på å pleie syke barn,
den får kose seg den som kan, ha en fin dag!!!
Klem Supermamma ;)
onsdag, februar 01, 2006
søvnløshet gir selvtillit...
God morgen.
Supermammas øyelokk er så fryktelig tunge i dag,
det må være noen som har sydd fast noen blylodd på dem,
det er en stygg mistanke å rette mot noen, men noe er galt!!!!
Med en gang supermamma treffer puta,
så spretter øya hennes opp, akkurat som på en Ivo Caprino dukke. :)
Det slår meg at Supermamma på en eller annen måte må ha fornærmet Ole Lukkøye,
det må jo være en grunn til at han er så fraværende om dagen/natten…
Men det er jo en del positive ting ved å være våken på natta,
man kan løse utrolig mange verdens problemer,
man kan også få med seg hvordan ektefellen ser ut når han sover,
og ikke minst alt han gjør mens han sover…. :)
Det går jo også utrolig mange ”gode” TV programmer om natten….
supermamma er så heldig at hun får med seg Big Brother om natten,
dette konseptet er bare så utrolig bra,
man får liksom utviklet både hjerne og sjel av å se på det, ;)
Det sier jo seg selv at dette bare må bli bra, spesielt når kriteriene for å få komme inn i huset,
er at du må ha IQ som er lavere enn romtemperaturen,
helst blond, og selvfølgelig litt ”løs” i hofteledda… ;)
Etter å ha gitt supermammas med søstere makten i huset,
ble det sendt inn 12 stk med dingeldangel mellom bena,
det sier jo seg selv at dette bare blir bedre og bedre…
Endelig så må mennene virkelig vise hva de duger til, ;)
hvis ikke dingeldangelen deres duger,
eller at de presterer noe veldig stort som imponerer jentene
(skal sikkert ikke så mye til), så bærer det rett ut av huset.
Nå skal det sies at noen av jentene der har ganske store krav og forventninger….
Tror nok at det er lite sannsynlig at det er fred på jord, når Big Brother er ferdig,
da har vel hun som ønsker seg en kriminell kjæreste litt større sjangs til å få oppfylt ønsket sitt… ;)
Men med forbilder som mormor, Miss Piggy og Pamela Anderson og lignende,
så blir nok dette en kjempe serie… :)
Ja her er et program som øker selvtilliten din,
du føler deg utrolig smart etter å ha sett på det, du trenger egentlig bare å sette av 5 minutter!!! :)
Jeg anbefaler alle med litt dårlig selvtillit til å følge med!!! ;)
Ha en fin dag.
Klem fra supermamma :)
Supermammas øyelokk er så fryktelig tunge i dag,
det må være noen som har sydd fast noen blylodd på dem,
det er en stygg mistanke å rette mot noen, men noe er galt!!!!
Med en gang supermamma treffer puta,
så spretter øya hennes opp, akkurat som på en Ivo Caprino dukke. :)
Det slår meg at Supermamma på en eller annen måte må ha fornærmet Ole Lukkøye,
det må jo være en grunn til at han er så fraværende om dagen/natten…
Men det er jo en del positive ting ved å være våken på natta,
man kan løse utrolig mange verdens problemer,
man kan også få med seg hvordan ektefellen ser ut når han sover,
og ikke minst alt han gjør mens han sover…. :)
Det går jo også utrolig mange ”gode” TV programmer om natten….
supermamma er så heldig at hun får med seg Big Brother om natten,
dette konseptet er bare så utrolig bra,
man får liksom utviklet både hjerne og sjel av å se på det, ;)
Det sier jo seg selv at dette bare må bli bra, spesielt når kriteriene for å få komme inn i huset,
er at du må ha IQ som er lavere enn romtemperaturen,
helst blond, og selvfølgelig litt ”løs” i hofteledda… ;)
Etter å ha gitt supermammas med søstere makten i huset,
ble det sendt inn 12 stk med dingeldangel mellom bena,
det sier jo seg selv at dette bare blir bedre og bedre…
Endelig så må mennene virkelig vise hva de duger til, ;)
hvis ikke dingeldangelen deres duger,
eller at de presterer noe veldig stort som imponerer jentene
(skal sikkert ikke så mye til), så bærer det rett ut av huset.
Nå skal det sies at noen av jentene der har ganske store krav og forventninger….
Tror nok at det er lite sannsynlig at det er fred på jord, når Big Brother er ferdig,
da har vel hun som ønsker seg en kriminell kjæreste litt større sjangs til å få oppfylt ønsket sitt… ;)
Men med forbilder som mormor, Miss Piggy og Pamela Anderson og lignende,
så blir nok dette en kjempe serie… :)
Ja her er et program som øker selvtilliten din,
du føler deg utrolig smart etter å ha sett på det, du trenger egentlig bare å sette av 5 minutter!!! :)
Jeg anbefaler alle med litt dårlig selvtillit til å følge med!!! ;)
Ha en fin dag.
Klem fra supermamma :)
