tirsdag, februar 07, 2006
barn og sorg...
Hei, klokka er over 10, og nå setter supermamma seg ned for å skrive noen ord.
Ting er akkurat som de ”skal” være hjemme hos supermamma……
ungane er syke fortsatt og hjemme fra skolen,
supermamma har hatt nok en natt med tanker og spørsmål, som hun aldri vil få svar på!!!
Det er jaggu meg ikke lett å finne svar på alle spørsmålene man får, når noen man elsker går bort.
Ungane har stadig vekk spørsmål, og de forventer jo at supermamma har svar på alt!!!
Her i huset blir jeg sett på som et orakel,
men til og med supermamma må vel innrømme,
at så lenge jeg ikke finner svar på mine egne spørsmål, så er det nok ikke alltid at jeg har svar på andres!!!
Det sier jo seg selv at ungane undrer seg og har mange spørsmål om døden,
de er 7 og 10 år, har litt forskjellig erfaring med livet,
Markus er en liten ”tenker” og Mina er den som bekymrer seg for alt.
De som alle andre har et litt forskjellig syn på livet og på døden.
Den dagen pappa døde, så fikk alle barnebarna som bor her nede,
velge selv om de ville se bestefar eller ikke, alle uten Markus ville det.
Det var helt i orden, alle godtok at ikke Markus ville se,
men vi var jo redde for at han ville angre på dette valget, og satt oss ned for å prøve å overtale han.
Men Markus sto på sitt, og var veldig bestemt på at han ikke ville se bestefar,
i ettertid så har han fortalt hvorfor han ikke ville se han.
Markus mener at han ikke hadde behov for å se bestefar, for han visste hvordan han så ut,
og det var ikke den ordentlige bestefar som lå i senga på sykehuset, for spøkelset til bestefar hadde forlatt han.
Mina derimot hadde veldig godt av å få se bestefar, jeg tror hun hadde slitt enda mer nå hvis hun ikke hadde gjort det.
Utad så er det klart Mina som sørger mest, Mina hadde knyttet seg veldig til bestemor og bestefar,
de var den trygge havnen når sykdommen til Markus ble for mye,
bestefar var den som kunne roe ned Mina når hun var bekymret for lille broren sin.
Da Mina sto ved senga til bestefar, ristet hun i han gang på gang,
jeg måtte si flere ganger at han ikke ville våkne igjen selv hvor mye hun ristet i han,
men ikke før bestemor sa at hun hadde prøvd det samme og det ikke hjalp, ga Mina seg.
Mina er åpen her hjemme om sorgen sin, hun gråter og gråter,
stiller mange spørsmål, hvorfor? hvor er han nå? hvordan har han det?,
og jeg har ikke så mange svar å gi henne.
Jeg prøver å trøste henne med at bestefar har det veldig bra der han er,
men jeg er jo enig med henne i at bestefar hadde hatt det bedre sammen med oss, så hva skal jeg si???
Markus har mer vanskelig for å vise sorgen, han er bare 7 år, men han holder mye inni seg,
i kirka under begravelsen satt han og blunket og blunket for ikke å gråte,
på kvelden da vi kom hjem og jeg skulle skifte bandasje på fingeren hans, da brast det for han,
jeg hadde akkurat begynt å fjerne plasteret, da hele gutten knakk sammen i krampe gråt,
jeg visste at det ikke var pga fingeren, så jeg bare la han godt inntil meg og lot han få det ut,
dette er måten Markus sørger på, hver gang han har en liten grunn til å gråte, så gråter han så han rister.
Barn er forskjellig og reagerer forskjellig, akkurat som vi voksne.
Det er utrolig viktig å ta sorgen til barna på alvor,
Mina går og bærer på bamsen hun fikk av bestefar om dagen, hun har den med i senga og er veldig avhengig av den.
Jeg vet at pga astmaen hennes så burde hun ikke få ha hatt denne opp i nesa om natta, men akkurat nå så må et behov gå foran et annet.
Markus trenger mye mer nærhet om dagen, han vil kose mer enn vanlig, og gjerne når det egentlig ikke passer, men nå må det bare passe!!!
Vi skal alle videre, men vi må få lov til å gå videre når det passer hver enkelt,
jeg snakket lenge med mamma i går kveld,
og hennes største bekymring er at ikke folk vil la henne fortelle hva hun har opplevd,
at de skal gå lei av å høre den samme historien gang på gang, og si til henne at hun må bli ferdig med det.
Selvfølgelig går livet videre, men vi må få tid til å sørge,
og jeg mener at ordentlige venner, de hører, de lar deg fortelle og er med deg gjennom sorgen.
Ha en flott dag, og ta vare på hverandre.
Klem supermamma
Ting er akkurat som de ”skal” være hjemme hos supermamma……
ungane er syke fortsatt og hjemme fra skolen,
supermamma har hatt nok en natt med tanker og spørsmål, som hun aldri vil få svar på!!!
Det er jaggu meg ikke lett å finne svar på alle spørsmålene man får, når noen man elsker går bort.
Ungane har stadig vekk spørsmål, og de forventer jo at supermamma har svar på alt!!!
Her i huset blir jeg sett på som et orakel,
men til og med supermamma må vel innrømme,
at så lenge jeg ikke finner svar på mine egne spørsmål, så er det nok ikke alltid at jeg har svar på andres!!!
Det sier jo seg selv at ungane undrer seg og har mange spørsmål om døden,
de er 7 og 10 år, har litt forskjellig erfaring med livet,
Markus er en liten ”tenker” og Mina er den som bekymrer seg for alt.
De som alle andre har et litt forskjellig syn på livet og på døden.
Den dagen pappa døde, så fikk alle barnebarna som bor her nede,
velge selv om de ville se bestefar eller ikke, alle uten Markus ville det.
Det var helt i orden, alle godtok at ikke Markus ville se,
men vi var jo redde for at han ville angre på dette valget, og satt oss ned for å prøve å overtale han.
Men Markus sto på sitt, og var veldig bestemt på at han ikke ville se bestefar,
i ettertid så har han fortalt hvorfor han ikke ville se han.
Markus mener at han ikke hadde behov for å se bestefar, for han visste hvordan han så ut,
og det var ikke den ordentlige bestefar som lå i senga på sykehuset, for spøkelset til bestefar hadde forlatt han.
Mina derimot hadde veldig godt av å få se bestefar, jeg tror hun hadde slitt enda mer nå hvis hun ikke hadde gjort det.
Utad så er det klart Mina som sørger mest, Mina hadde knyttet seg veldig til bestemor og bestefar,
de var den trygge havnen når sykdommen til Markus ble for mye,
bestefar var den som kunne roe ned Mina når hun var bekymret for lille broren sin.
Da Mina sto ved senga til bestefar, ristet hun i han gang på gang,
jeg måtte si flere ganger at han ikke ville våkne igjen selv hvor mye hun ristet i han,
men ikke før bestemor sa at hun hadde prøvd det samme og det ikke hjalp, ga Mina seg.
Mina er åpen her hjemme om sorgen sin, hun gråter og gråter,
stiller mange spørsmål, hvorfor? hvor er han nå? hvordan har han det?,
og jeg har ikke så mange svar å gi henne.
Jeg prøver å trøste henne med at bestefar har det veldig bra der han er,
men jeg er jo enig med henne i at bestefar hadde hatt det bedre sammen med oss, så hva skal jeg si???
Markus har mer vanskelig for å vise sorgen, han er bare 7 år, men han holder mye inni seg,
i kirka under begravelsen satt han og blunket og blunket for ikke å gråte,
på kvelden da vi kom hjem og jeg skulle skifte bandasje på fingeren hans, da brast det for han,
jeg hadde akkurat begynt å fjerne plasteret, da hele gutten knakk sammen i krampe gråt,
jeg visste at det ikke var pga fingeren, så jeg bare la han godt inntil meg og lot han få det ut,
dette er måten Markus sørger på, hver gang han har en liten grunn til å gråte, så gråter han så han rister.
Barn er forskjellig og reagerer forskjellig, akkurat som vi voksne.
Det er utrolig viktig å ta sorgen til barna på alvor,
Mina går og bærer på bamsen hun fikk av bestefar om dagen, hun har den med i senga og er veldig avhengig av den.
Jeg vet at pga astmaen hennes så burde hun ikke få ha hatt denne opp i nesa om natta, men akkurat nå så må et behov gå foran et annet.
Markus trenger mye mer nærhet om dagen, han vil kose mer enn vanlig, og gjerne når det egentlig ikke passer, men nå må det bare passe!!!
Vi skal alle videre, men vi må få lov til å gå videre når det passer hver enkelt,
jeg snakket lenge med mamma i går kveld,
og hennes største bekymring er at ikke folk vil la henne fortelle hva hun har opplevd,
at de skal gå lei av å høre den samme historien gang på gang, og si til henne at hun må bli ferdig med det.
Selvfølgelig går livet videre, men vi må få tid til å sørge,
og jeg mener at ordentlige venner, de hører, de lar deg fortelle og er med deg gjennom sorgen.
Ha en flott dag, og ta vare på hverandre.
Klem supermamma
Comments:
<< Home
Hei igjen.
klarte ikke å la være å kommentere, det er klart at barna også sørger, og det er kjempe fint å lese hvor godt du kjenner dine egne barn,og utfra det tolker hva de trenger. Du er en god mor og datter.
Tora
klarte ikke å la være å kommentere, det er klart at barna også sørger, og det er kjempe fint å lese hvor godt du kjenner dine egne barn,og utfra det tolker hva de trenger. Du er en god mor og datter.
Tora
# posted by 
: 11:38 a.m.
: 11:38 a.m.
Mine barn fikk aldri se sin mormor etter at hun døde, men det er klart at det er opptil foreldrene og bestemme hva som er best for barna sine. Men var det ikke litt skremmende for dem?
Laila
Laila
# posted by : 11:40 a.m.
: 11:40 a.m.
Vi lot barna selv velge, vi forklarte dem hva som hadde skjedd og hvordan han så ut, og at de valgte selv om de ville se bestefar eller ikke. Det var sykepleieren på sykehuset som anbefalte oss og la barnebarna få se han, og vi angrer ikke på det!!!
Når vi har meistet noen vi er glad i har vi alle forskjellige måter å tilnærme oss det på. Vi gjør en vurdering på hvorvidt vi vil se han/hun etterpå, om våre barn skal få se, osv. Jeg måtte se pappa, selv om det hadde gått mange dager (5) før jeg kunne få se han. Men jeg hadde den fordelen at jeg viste hva som ventet meg. Det som var værst var det at han var så kald.
Jeg tror det at jeg hadde latt mine barn se han dersom de selv hadde ønsket det. Men jeg hadde måtte satt meg ned å snakket med de om det først sånn at de var forberedt på hva som kom. Jeg tror at barn selv er i stand til å avgjøre hva som er den beste løsningen for de. Men det vil jo alltid være tilfeller der foreldre må si nei.
Når det gjelder Mina og Markus så er de 2 vidt forskjellige unger og de gjorde det de selv mente var riktig. Mina hadde sikkert følt det at hadde bare jeg fått rista på han så hadde han levd dersom hun ikke hadde fått se han.
Jeg tror at jeg har opplevd dette¨på en annen måte enn dere der nede. Jeg satt her oppe i midt Norge i ett par dager før jeg kom nedover. Jeg måtte tvinge meg til å "tenke" gjennom hva som må ordnes, hvilke kontorer må vi kontakte, osv. Det var min måte å "distansere" meg fra det på, det å føle at jeg fungerte selv om jeg ikke gjorde det. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte se han, jeg måtte det for å få litt ro med meg selv. Jeg måtte riste på han, ta på han, bare for å ha prøvd. Selv om jeg viste at det var nytteløst.
Det værste med hele "opplevelsen" var det å sitte på toget til Værnes på lørdagen for så å forte seg inn å kjøpe seg flybillett, for deretter å få telefon akkurat i det du har betalt billetten om at nå er det forseint. Han er død. Det å stå der, helt alene og vite at det er langt til Drammen, det er langt til kjærring og unger. Det å ikke ha noen der akkurat da som kan holde rundt deg, uten å si noe, bare være der for deg. Jeg snudde å reiste hjem, dvs. kjærringa mata ungen og putta dem i bilen og kom å henta meg. Det var en lang vel time. Det var mange tanker og mye tomhet. Jeg skulle så gjerne ha vært der. Jeg skulle ha ringt på morran å gratulert han med 39 års bryllupsdag, istede for å pakke ungene i bilen å kjørt for å handle. Det var ingen trøst i at jeg jo hadde snakka med han dagen før, og dagen før der, osv.
Og vi som hadde planlagt at når jeg hadde kommet meg etter operasjonen så skulle vi ta en uke ferie, å reise til bestemor og bestefar hele familien. Nå får vi ikke se han. Vi som skulle besøke bestemor og bestefar på campingen til sommeren også.
Nå sitter vi bare igjen med en stor tomhet, livet går videre, selv om jeg går rundt i sakte kino.
Gi ungene en stor klem fra oss her oppe.
Brodern.
Jeg tror det at jeg hadde latt mine barn se han dersom de selv hadde ønsket det. Men jeg hadde måtte satt meg ned å snakket med de om det først sånn at de var forberedt på hva som kom. Jeg tror at barn selv er i stand til å avgjøre hva som er den beste løsningen for de. Men det vil jo alltid være tilfeller der foreldre må si nei.
Når det gjelder Mina og Markus så er de 2 vidt forskjellige unger og de gjorde det de selv mente var riktig. Mina hadde sikkert følt det at hadde bare jeg fått rista på han så hadde han levd dersom hun ikke hadde fått se han.
Jeg tror at jeg har opplevd dette¨på en annen måte enn dere der nede. Jeg satt her oppe i midt Norge i ett par dager før jeg kom nedover. Jeg måtte tvinge meg til å "tenke" gjennom hva som må ordnes, hvilke kontorer må vi kontakte, osv. Det var min måte å "distansere" meg fra det på, det å føle at jeg fungerte selv om jeg ikke gjorde det. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte se han, jeg måtte det for å få litt ro med meg selv. Jeg måtte riste på han, ta på han, bare for å ha prøvd. Selv om jeg viste at det var nytteløst.
Det værste med hele "opplevelsen" var det å sitte på toget til Værnes på lørdagen for så å forte seg inn å kjøpe seg flybillett, for deretter å få telefon akkurat i det du har betalt billetten om at nå er det forseint. Han er død. Det å stå der, helt alene og vite at det er langt til Drammen, det er langt til kjærring og unger. Det å ikke ha noen der akkurat da som kan holde rundt deg, uten å si noe, bare være der for deg. Jeg snudde å reiste hjem, dvs. kjærringa mata ungen og putta dem i bilen og kom å henta meg. Det var en lang vel time. Det var mange tanker og mye tomhet. Jeg skulle så gjerne ha vært der. Jeg skulle ha ringt på morran å gratulert han med 39 års bryllupsdag, istede for å pakke ungene i bilen å kjørt for å handle. Det var ingen trøst i at jeg jo hadde snakka med han dagen før, og dagen før der, osv.
Og vi som hadde planlagt at når jeg hadde kommet meg etter operasjonen så skulle vi ta en uke ferie, å reise til bestemor og bestefar hele familien. Nå får vi ikke se han. Vi som skulle besøke bestemor og bestefar på campingen til sommeren også.
Nå sitter vi bare igjen med en stor tomhet, livet går videre, selv om jeg går rundt i sakte kino.
Gi ungene en stor klem fra oss her oppe.
Brodern.
# posted by : 12:18 p.m.
: 12:18 p.m.
Hei jeg føler med dere i sorgen selv om jeg ikke kjenner dere, det er alltid vondt å miste noen, men det virker som dere har tette familie bånd, og dere er ikke redde for å vise følelser eller snakke om det som er vondt. Dere har mye mer en mange andre familier. Stå sammen i sorgen, den vil gjøre dere sterkere.
Øystein
Øystein
# posted by : 12:33 p.m.
: 12:33 p.m.
Det var noe av det værste med hele opplevelsen for oss alle Thore, at ikke du rakk ned, du skulle også hvert sammen med oss andre. Men vi skal "stå" sammen om sorgen alle sammen.
Gi ungane og Hilde en klem fra meg.
Gi ungane og Hilde en klem fra meg.
Kjære Thore.
Du prøvde så godt du kunne! Tiden, livet og døden er ikke alltid på vår side. Noen ganger kjempes det mot alle odds- og vi taper.
Jeg kan ikke sette meg inn i den ensomheten du må ha følt på Værnes. Vi følte med deg alle sammen!!!! Og det gjør vi ennå.
Stor stor klem fra Rita.
Legg inn en kommentar
Du prøvde så godt du kunne! Tiden, livet og døden er ikke alltid på vår side. Noen ganger kjempes det mot alle odds- og vi taper.
Jeg kan ikke sette meg inn i den ensomheten du må ha følt på Værnes. Vi følte med deg alle sammen!!!! Og det gjør vi ennå.
Stor stor klem fra Rita.
# posted by : 9:29 p.m.
: 9:29 p.m. << Home
