mandag, februar 20, 2006
en engel er født...
Hei, en ny uke med nye utfordringer…
Vi skal nok engang sørge over et kjært familiemedlem,
barna våre har nok en gang mistet en dem er glad i,
og Jørn skal nok en gang ha den ”tunge” jobben med å bære en kiste, denne gangen med søsteren hans i.
Liz ble bare 36 år, i går sovnet hun stille inn med hele familien sin rundt seg.
Hun var vært syk så utrolig lenge, i 25 år har hun og alle rundt henne levd med sykdommen hennes.
Hun var bare et barn når hun fikk anoreksi,
og sånn sett så var hun vel bare et barn når hun døde også,
kroppen hennes var som et barn sitt, hun var så syk at hjernen hennes også fungerte som på et barn.
Når jeg kom inn i familien for 14 år siden og møtte Liz for første gang,
da møtte jeg et nydelig ”lite” barn,
hun så ikke ut som anoreksi ofrene som du kan se avbildet i blader,.
Liz var bare så utrolig pen,
et lite vakkert vesen, som ville gi deg alt om hun kunne,
men hun kunne ikke gi seg selv nok,
hun klarte ikke å gi kroppen sin det den trengte, nemlig mat!!!
Det har vært mange opp og ned turer de siste åra, hun har vært ut og inn av sykehus,
egentlig så tror jeg nok ikke at hun ville bli frisk, kanskje det skremte henne???
Kanskje var hun redd for at det ville bli satt krav og forventninger til henne, hvis hun ble frisk.
Familien har vært så vant til å se henne i den situasjonen hun var i,
og på en måte så var de fornøyd bare hun veide 25 kg,
da klarte hun seg selv, og kunne leve sitt eget liv.
Men hvordan liv hadde hun???
Hun kom aldri i puberteten og fikk opplevd ungdomstiden,
fikk aldri en kjæreste som hun kunne dele livet sitt med,
hun hadde ikke et liv som andre,
ikke kunne hun jobbe, ikke nyte livet, reise eller være med venner på fester eller sammenkomster.
Hun orket ingen ting, alt ble for vanskelig for henne.
Liz kalte seg selv for en engel,
og det er det hun nå er, nå er hun en engel, hun er vår engel!!!
Liz vil alltid være med oss i tankene og hjertene våre, men nå har hun kommet hjem,
hun har ikke smerte mer, ikke noe mer vondt kan hende henne.
Hun har bedt om å få slippe i mange år nå, og det har hun fått lov til nå,
hvil i ferd, vår lille engel.
Ønsker dere en fin dag.
Klem fra Anja.
Vi skal nok engang sørge over et kjært familiemedlem,
barna våre har nok en gang mistet en dem er glad i,
og Jørn skal nok en gang ha den ”tunge” jobben med å bære en kiste, denne gangen med søsteren hans i.
Liz ble bare 36 år, i går sovnet hun stille inn med hele familien sin rundt seg.
Hun var vært syk så utrolig lenge, i 25 år har hun og alle rundt henne levd med sykdommen hennes.
Hun var bare et barn når hun fikk anoreksi,
og sånn sett så var hun vel bare et barn når hun døde også,
kroppen hennes var som et barn sitt, hun var så syk at hjernen hennes også fungerte som på et barn.
Når jeg kom inn i familien for 14 år siden og møtte Liz for første gang,
da møtte jeg et nydelig ”lite” barn,
hun så ikke ut som anoreksi ofrene som du kan se avbildet i blader,.
Liz var bare så utrolig pen,
et lite vakkert vesen, som ville gi deg alt om hun kunne,
men hun kunne ikke gi seg selv nok,
hun klarte ikke å gi kroppen sin det den trengte, nemlig mat!!!
Det har vært mange opp og ned turer de siste åra, hun har vært ut og inn av sykehus,
egentlig så tror jeg nok ikke at hun ville bli frisk, kanskje det skremte henne???
Kanskje var hun redd for at det ville bli satt krav og forventninger til henne, hvis hun ble frisk.
Familien har vært så vant til å se henne i den situasjonen hun var i,
og på en måte så var de fornøyd bare hun veide 25 kg,
da klarte hun seg selv, og kunne leve sitt eget liv.
Men hvordan liv hadde hun???
Hun kom aldri i puberteten og fikk opplevd ungdomstiden,
fikk aldri en kjæreste som hun kunne dele livet sitt med,
hun hadde ikke et liv som andre,
ikke kunne hun jobbe, ikke nyte livet, reise eller være med venner på fester eller sammenkomster.
Hun orket ingen ting, alt ble for vanskelig for henne.
Liz kalte seg selv for en engel,
og det er det hun nå er, nå er hun en engel, hun er vår engel!!!
Liz vil alltid være med oss i tankene og hjertene våre, men nå har hun kommet hjem,
hun har ikke smerte mer, ikke noe mer vondt kan hende henne.
Hun har bedt om å få slippe i mange år nå, og det har hun fått lov til nå,
hvil i ferd, vår lille engel.
Ønsker dere en fin dag.
Klem fra Anja.
Comments:
<< Home
Hei Supermamma.
Skkjønner nå hvorfor du vaar så sent ute med dagens tekst.
Har dere ikke fått nok nå?
Men en nydelig blogg,noe til ettertanke. Håper dere kommer dere gjennom alt.
Lykke til
Klem Sissel
Skkjønner nå hvorfor du vaar så sent ute med dagens tekst.
Har dere ikke fått nok nå?
Men en nydelig blogg,noe til ettertanke. Håper dere kommer dere gjennom alt.
Lykke til
Klem Sissel
# posted by 
: 12:50 p.m.
: 12:50 p.m.
Hei søstern
Det var fine ord. Og det var sanne ord. Ta vare på hverandre nå. Det skulle ha vært nok for lenge siden. Men NÅ må det være slutt.
Ta vare på hverandre. Gi ungene og gubben store klemmer fra oss her oppe.
Vi ses i mars, jeg kommer ned da.
Brodern
Legg inn en kommentar
Det var fine ord. Og det var sanne ord. Ta vare på hverandre nå. Det skulle ha vært nok for lenge siden. Men NÅ må det være slutt.
Ta vare på hverandre. Gi ungene og gubben store klemmer fra oss her oppe.
Vi ses i mars, jeg kommer ned da.
Brodern
# posted by : 10:54 a.m.
: 10:54 a.m. << Home
