mandag, februar 06, 2006
en ny hverdag for mamman min...
God morgen, ja nå er det mandag igjen,
en ny uke, og begynnelsen på et nytt liv for mamman min.
I dag begynner hverdagen for mamma,
nå skal hun ”lære” seg å leve livet sitt uten sin kjære mann hos seg.
Inntil nå har hun hatt søsteren sin hos seg,
men nå er hun helt alene, det gjør fortsatt like ufattelig vondt,
og det gjør om mulig enda vondere, å tenke på at nå skal mamma være alene.
Jeg skulle gjerne hvert hos henne hele tiden,
men jeg vet jo at det er totalt umulig, jeg har tross alt barna mine som jeg må ta meg av.
Jeg må si som datteren min Mina på 10 år sa;
”stakkars bestemor, jeg vet hvor vondt jeg har det inni meg, tenke på hvor vondt bestemor har det da..”
Og ja, jeg tenker på det, min smerte er som et skrikende åpent sår,
tårene renner og renner fortsatt, jeg prøver så godt jeg kan å ta meg sammen når ungane er i nærheten,
men av og til så greier jeg ikke det engang.
Nettene er fine på den måten, da er det bare meg og tankene mine,
da får jeg snakket med pappa, ikke at jeg får noen svar,
men jeg får skriki ut min fortvilelse,
og spørsmålet vender stadig tilbake, hvorfor?
Det er lenge siden jeg har sovet på nettene nå,
det har jo hvert greit nå som ungane er syke,
det rare er at jeg ikke føler meg trøtt, jeg er bare så sinnsykt tom!!!
Nå har det gått 16 dager, siden pappa forlot oss,
(jeg har lovt Mina at jeg skal bruke det ordet istedenfor døde),
ikke vet jeg hvor lenge man har ”lov” til å sørge, hva andre forventer,
men jeg klarer ikke å gå videre enda, jeg skjønner enda ikke meningen med livet.
Jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg aldri har hvert bitter fordi jeg havnet i rullestolen,
det er vel ikke værre at jeg havnet i en, enn at noen andre havner i en, det er bare sånn livet er!!!
Men nå er jeg bitter, jeg er fryktelig bitter fordi min pappa døde,
han hadde lyst til å leve, han så fremmover til å kose seg med mamma, oss ungane og barnebarna.
Vi fikk kjempe gode nyheter dagen før han forlot oss, kreftsvulstene de hadde operert bort, var godartet.
Sykehuset sendte pappa hjem 3 dager før, de visste at han ikke fikk i seg mat og drikke,
men det var fullt på avdelingen, og de mente tydeligvis at han bare måtte ta seg sammen, begynne å spise og drikke.
Hadde bare de giddi å tatt EN blodprøve,
da hadde de oppdaget at pappa hadde problemer med den nyra han hadde igjen,
men det gjorde dem ikke, så isteden så gikk han bort 3 dager senere pga total nyresvikt.
Jeg vet at det dummeste jeg kan gjøre er å stille meg spørsmålet, hvorfor, men jeg klarer ikke å la være!!!
Mamma har mistet mannen sin,
som alle ekteskap har de hatt sine opp og ned turer, men de hadde et meget spesielt forhold,
Jørn sa en gang at han håpte at vi kunne få det sånn som mamma og pappa, da vi ble eldre, og det håper jeg også!!!
De hadde en kjærlighet til hverandre som kunne overskygge det meste,
de hadde en nærhet til hverandre som var helt fantastisk,
de kunne fortsatt se nyforelsket ut, da de så på hverandre, de gjorde hverandre sterke.
I begravelsen til pappa så sang jeg sangen deres, Kjærlighetsvisa, det gjorde jeg for DEM,
den kjærligheten som de har hatt er så unik,
det er absolutt det vannskligste jeg noen sinne har gjort, og det tappet meg for det som var av krefter,
men det var verdt det, jeg hadde gjort det igjen,
og det fordi jeg elsker dem så sinnsykt høyt, jeg har fått utlevert verdens beste foreldre.
Nå har jeg bare mamma igjen, og jeg er villig til å gjøre alt for henne,
kunne jeg skulle jeg tatt vekk sorgen hennes også, men det kan jeg jo ikke,
men vi kan sørge og minnes sammen, og sammen, det skal vi være!!!
Ha en fin dag
Klem fra supermamma anja :)
en ny uke, og begynnelsen på et nytt liv for mamman min.
I dag begynner hverdagen for mamma,
nå skal hun ”lære” seg å leve livet sitt uten sin kjære mann hos seg.
Inntil nå har hun hatt søsteren sin hos seg,
men nå er hun helt alene, det gjør fortsatt like ufattelig vondt,
og det gjør om mulig enda vondere, å tenke på at nå skal mamma være alene.
Jeg skulle gjerne hvert hos henne hele tiden,
men jeg vet jo at det er totalt umulig, jeg har tross alt barna mine som jeg må ta meg av.
Jeg må si som datteren min Mina på 10 år sa;
”stakkars bestemor, jeg vet hvor vondt jeg har det inni meg, tenke på hvor vondt bestemor har det da..”
Og ja, jeg tenker på det, min smerte er som et skrikende åpent sår,
tårene renner og renner fortsatt, jeg prøver så godt jeg kan å ta meg sammen når ungane er i nærheten,
men av og til så greier jeg ikke det engang.
Nettene er fine på den måten, da er det bare meg og tankene mine,
da får jeg snakket med pappa, ikke at jeg får noen svar,
men jeg får skriki ut min fortvilelse,
og spørsmålet vender stadig tilbake, hvorfor?
Det er lenge siden jeg har sovet på nettene nå,
det har jo hvert greit nå som ungane er syke,
det rare er at jeg ikke føler meg trøtt, jeg er bare så sinnsykt tom!!!
Nå har det gått 16 dager, siden pappa forlot oss,
(jeg har lovt Mina at jeg skal bruke det ordet istedenfor døde),
ikke vet jeg hvor lenge man har ”lov” til å sørge, hva andre forventer,
men jeg klarer ikke å gå videre enda, jeg skjønner enda ikke meningen med livet.
Jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg aldri har hvert bitter fordi jeg havnet i rullestolen,
det er vel ikke værre at jeg havnet i en, enn at noen andre havner i en, det er bare sånn livet er!!!
Men nå er jeg bitter, jeg er fryktelig bitter fordi min pappa døde,
han hadde lyst til å leve, han så fremmover til å kose seg med mamma, oss ungane og barnebarna.
Vi fikk kjempe gode nyheter dagen før han forlot oss, kreftsvulstene de hadde operert bort, var godartet.
Sykehuset sendte pappa hjem 3 dager før, de visste at han ikke fikk i seg mat og drikke,
men det var fullt på avdelingen, og de mente tydeligvis at han bare måtte ta seg sammen, begynne å spise og drikke.
Hadde bare de giddi å tatt EN blodprøve,
da hadde de oppdaget at pappa hadde problemer med den nyra han hadde igjen,
men det gjorde dem ikke, så isteden så gikk han bort 3 dager senere pga total nyresvikt.
Jeg vet at det dummeste jeg kan gjøre er å stille meg spørsmålet, hvorfor, men jeg klarer ikke å la være!!!
Mamma har mistet mannen sin,
som alle ekteskap har de hatt sine opp og ned turer, men de hadde et meget spesielt forhold,
Jørn sa en gang at han håpte at vi kunne få det sånn som mamma og pappa, da vi ble eldre, og det håper jeg også!!!
De hadde en kjærlighet til hverandre som kunne overskygge det meste,
de hadde en nærhet til hverandre som var helt fantastisk,
de kunne fortsatt se nyforelsket ut, da de så på hverandre, de gjorde hverandre sterke.
I begravelsen til pappa så sang jeg sangen deres, Kjærlighetsvisa, det gjorde jeg for DEM,
den kjærligheten som de har hatt er så unik,
det er absolutt det vannskligste jeg noen sinne har gjort, og det tappet meg for det som var av krefter,
men det var verdt det, jeg hadde gjort det igjen,
og det fordi jeg elsker dem så sinnsykt høyt, jeg har fått utlevert verdens beste foreldre.
Nå har jeg bare mamma igjen, og jeg er villig til å gjøre alt for henne,
kunne jeg skulle jeg tatt vekk sorgen hennes også, men det kan jeg jo ikke,
men vi kan sørge og minnes sammen, og sammen, det skal vi være!!!
Ha en fin dag
Klem fra supermamma anja :)
Comments:
<< Home
Hentet.
Barn
har en egen måte
å bruke språket på
i barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".
Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har
i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik.
(husker ikke forfatter)
Barn
har en egen måte
å bruke språket på
i barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".
Sunniva, du er henta!
roper
de, når for eksempel
Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har
i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik.
(husker ikke forfatter)
# posted by 
: 10:53 a.m.
: 10:53 a.m.
Kjære kjære Anjamorami da.
Dagene ER tunge, og nettene ER lange. Og det vil de være. En stund til. Når den stunden er over, vet bare du selv. Ingen fasit på hvor lang tid slik "bør" ta. Om ikke tar en evighet, så vil det hvertfall føles som en. Det er godt å ha hverdager som tvinger en frem og videre.
Bitterhet er en sann og sterk følelse. Synd den ikke er mer nyttig.....
Det vonde, åpne såret du har finnes det bare et plaster til: mer kjærlighet og gode minner.
Glad i deg jeg!
Dagene ER tunge, og nettene ER lange. Og det vil de være. En stund til. Når den stunden er over, vet bare du selv. Ingen fasit på hvor lang tid slik "bør" ta. Om ikke tar en evighet, så vil det hvertfall føles som en. Det er godt å ha hverdager som tvinger en frem og videre.
Bitterhet er en sann og sterk følelse. Synd den ikke er mer nyttig.....
Det vonde, åpne såret du har finnes det bare et plaster til: mer kjærlighet og gode minner.
Glad i deg jeg!
# posted by : 11:11 a.m.
: 11:11 a.m.
Huff jeg føler med dere, har selv mistet moren min, og vet hva dere går igjennom.
Så godt å se at dere i allefall har hverandre.
Mitt råd er , ta godt vare på hverandre og minnene om pappan/mannen deres!!!
Sørge har du lov til å gjøre akkurat så lenge som du trenger det!!!
Klem fra Laila
Så godt å se at dere i allefall har hverandre.
Mitt råd er , ta godt vare på hverandre og minnene om pappan/mannen deres!!!
Sørge har du lov til å gjøre akkurat så lenge som du trenger det!!!
Klem fra Laila
# posted by : 11:25 a.m.
: 11:25 a.m.
Hei
Du er utrolig heldig som har vokst opp med så flotte foreldre, bevar minnene om tiden dere fikk sammen.
Lykke til videre.
Tora
Du er utrolig heldig som har vokst opp med så flotte foreldre, bevar minnene om tiden dere fikk sammen.
Lykke til videre.
Tora
# posted by : 12:30 p.m.
: 12:30 p.m.
Kjenner deg ikke, men syns du skriver utrolig bra.
Du må være en meget spesiell jente, det er sjelden jeg blir rørt til tårer, men du har klart det mer enn en gang. Men så har jeg også fått mange gode latter stunder av å lese bloggen din.
Mannen din er utrolig heldig spør du meg, sånne jenter som deg skulle det hvert flere av!!!
Vegard O.
Du må være en meget spesiell jente, det er sjelden jeg blir rørt til tårer, men du har klart det mer enn en gang. Men så har jeg også fått mange gode latter stunder av å lese bloggen din.
Mannen din er utrolig heldig spør du meg, sånne jenter som deg skulle det hvert flere av!!!
Vegard O.
# posted by : 12:53 p.m.
: 12:53 p.m.
Herregud så flink du er til å uttrykke deg, jeg sitter her å gråter og gråter for deg, din mor og resten av familien din. Jeg kjenner dere ikke, men jeg kjenner sorgen og smerten du beskriver.
klem fra Lise
Legg inn en kommentar
klem fra Lise
# posted by : 8:45 p.m.
: 8:45 p.m. << Home
