tirsdag, februar 21, 2006
frustrert...
Hei og god formiddag,
jeg har absolutt ikke sovet til nå,
men det er utrolig mye som skal ordnes,
og det virker som det er en selvfølge, at jeg skal ordne veldig mye.
Jeg har overhode ikke noe i mot å hjelpe til,
men oppi det hele så blir det fryktelig tungt,
jeg føler at presset på meg bare øker og øker, og jeg er redd for å svikte.
Jeg satt oppe til langt på natt for å prøve å finne salmer som passer å synge for Liz,
jeg kom med et ti talls eksempler i går, men ingen ting var bra nok,
heldigvis så var svigermor fornøyd nå, og da er den biten ferdig.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frasene,
”dette vet du Anja” og ”du har jo vært igjennom dette før”.
Ja jeg har vært i gjennom det, og det er bare 4 uker siden, men jeg husker ikke!!!!
Jeg husker ikke hvordan det så ut i kirka,
jeg husker ikke hvordan kransene så ut, og hvem som hadde lagd dem.
Selvfølgelig så vet jeg at jeg sang for pappa og mamma i begravelsen, men jeg klarer ikke å huske det!!!
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg igjennom det og ikke hvordan det hørtes ut.
Nå er det en selvfølge at jeg skal synge igjen,
ja selvfølgelig vil jeg synge for Liz, men jeg vet ikke om jeg klarer det.
Svigermor tar det som en selvfølge at det skal jeg klare, jeg klarte jo for pappa,
men det er bare ikke så enkelt,
det har vært jævlige tider og er det fortsatt,
og når hun da kommer med en sang som jeg aldri har hørt før, så må jeg innrømme at prestasjonsangsten blir stor.
Forventningene som hun har til meg er skyhøye,
svigermor må jo virkelig tro at jeg er et supermenneske,
eller er det det, at hun ikke klarer å se oss andre i denne situasjonen vi er i???
Jeg vet at hennes sorg er stor, det å miste et barn må være helt jævlig,
men vi her hjemme har akkurat mistet en person som har betydd så utrolig mye for oss,
og nå får vi denne sorgen oppå den andre, og det føles rimelig jævlig!!!
Jeg har en person i livet mitt nå som trenger meg mer enn noen andre,
og som jeg vil være der for,
det er mamman min,
hun er helt alene, vi andre har alle noen å støtte oss til!!!
Dette ble kanskje litt mye syting på engang, men deilig å få ut litt frustrasjon… ;)
Klem fra Anja
jeg har absolutt ikke sovet til nå,
men det er utrolig mye som skal ordnes,
og det virker som det er en selvfølge, at jeg skal ordne veldig mye.
Jeg har overhode ikke noe i mot å hjelpe til,
men oppi det hele så blir det fryktelig tungt,
jeg føler at presset på meg bare øker og øker, og jeg er redd for å svikte.
Jeg satt oppe til langt på natt for å prøve å finne salmer som passer å synge for Liz,
jeg kom med et ti talls eksempler i går, men ingen ting var bra nok,
heldigvis så var svigermor fornøyd nå, og da er den biten ferdig.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frasene,
”dette vet du Anja” og ”du har jo vært igjennom dette før”.
Ja jeg har vært i gjennom det, og det er bare 4 uker siden, men jeg husker ikke!!!!
Jeg husker ikke hvordan det så ut i kirka,
jeg husker ikke hvordan kransene så ut, og hvem som hadde lagd dem.
Selvfølgelig så vet jeg at jeg sang for pappa og mamma i begravelsen, men jeg klarer ikke å huske det!!!
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg igjennom det og ikke hvordan det hørtes ut.
Nå er det en selvfølge at jeg skal synge igjen,
ja selvfølgelig vil jeg synge for Liz, men jeg vet ikke om jeg klarer det.
Svigermor tar det som en selvfølge at det skal jeg klare, jeg klarte jo for pappa,
men det er bare ikke så enkelt,
det har vært jævlige tider og er det fortsatt,
og når hun da kommer med en sang som jeg aldri har hørt før, så må jeg innrømme at prestasjonsangsten blir stor.
Forventningene som hun har til meg er skyhøye,
svigermor må jo virkelig tro at jeg er et supermenneske,
eller er det det, at hun ikke klarer å se oss andre i denne situasjonen vi er i???
Jeg vet at hennes sorg er stor, det å miste et barn må være helt jævlig,
men vi her hjemme har akkurat mistet en person som har betydd så utrolig mye for oss,
og nå får vi denne sorgen oppå den andre, og det føles rimelig jævlig!!!
Jeg har en person i livet mitt nå som trenger meg mer enn noen andre,
og som jeg vil være der for,
det er mamman min,
hun er helt alene, vi andre har alle noen å støtte oss til!!!
Dette ble kanskje litt mye syting på engang, men deilig å få ut litt frustrasjon… ;)
Klem fra Anja
Comments:
<< Home
Du kan faktisk ikke gjøre mr enn du klarer,ingen er supermennesker,og sier det stopp så sier det stopp!
Sissel
Sissel
# posted by 
: 12:14 p.m.
: 12:14 p.m.
Du kommer aldri til å si nei eller sette grenser for deg selv. Vet ikke om du er dum eller snill eller rett og slett dumsnill. Har du lest bloggen med hensynløs=slem? Noen ganger MÅ man virke hensynsløs, ellers går man til grunne selv. Derfor er det viktig at de som er rundt deg faktisk setter grenser for deg. At de ikke LAR deg gjøre alt du gjør. Jeg har sett deg for lenge siden, og det vet du. Samtidig er jeg på feil side av gjerdet til å få gjort noe, og viljen til å bli tatt vare på må også være der.
Omsorg skal være å bli tatt vare på. Men skillet mellom omsorg og overgrep er liten, og balansen er vanskelig å finne.
Når det er sagt, så blir denne uken tung. Og synge syns jeg ikke du skal. I såfall må det være en du kan. Både Jørn og Liz skjønner det vet du.
Omsorg skal være å bli tatt vare på. Men skillet mellom omsorg og overgrep er liten, og balansen er vanskelig å finne.
Når det er sagt, så blir denne uken tung. Og synge syns jeg ikke du skal. I såfall må det være en du kan. Både Jørn og Liz skjønner det vet du.
# posted by : 12:48 p.m.
: 12:48 p.m.
Hallo søstern.
Hvis du skal synge så må det være fordi du vil, og det må være noe du kan. Du sang for pappa, og det var hardt, men du måtte gjøre det for deg selv. Det var sikkert mye værre enn vi kan forestille oss. Men det var kjempe fint.
Stå på søstern. Du kan ikke gjøre alt. Du må også få kunne si nei.
Brodern.
Hvis du skal synge så må det være fordi du vil, og det må være noe du kan. Du sang for pappa, og det var hardt, men du måtte gjøre det for deg selv. Det var sikkert mye værre enn vi kan forestille oss. Men det var kjempe fint.
Stå på søstern. Du kan ikke gjøre alt. Du må også få kunne si nei.
Brodern.
# posted by : 2:25 p.m.
: 2:25 p.m.
Det er ikke det at jeg ikke vil!!! Vet bare ikke om jeg klarer, forventningene er veldig høye, det er ikke rom for å gi seg hvis ikke jeg klarer...
Hei Supermamma Anja.
Jeg synes at du skal prøve og går det ikke så er det ikke noe å gjøre med. Ingen blir sure på deg da!
Tora
Jeg synes at du skal prøve og går det ikke så er det ikke noe å gjøre med. Ingen blir sure på deg da!
Tora
# posted by : 2:53 p.m.
: 2:53 p.m.
Presset denne gangen er annerledes enn forrige mener du? Sist var det ikke forventet at du skulle, men det er det nå?
Ja da er avgjørelsen helt opp til deg da. Men av alle tidspunkt å skulle begynne å øve på å si nei, så er dette særdeles dårlig timing.
Når gjelder baling med begravelse og salmer og det ene med det andre, så har svigerforeldrene dine andre barn som kan ordne litt opp også. Fint du deltar, men jeg tror du tar på deg like mye som de legger på deg. Grenser jenta mi. Grenser! Har du ikke hatt dem før, så bør du prøve å lage noen snart.
Ja da er avgjørelsen helt opp til deg da. Men av alle tidspunkt å skulle begynne å øve på å si nei, så er dette særdeles dårlig timing.
Når gjelder baling med begravelse og salmer og det ene med det andre, så har svigerforeldrene dine andre barn som kan ordne litt opp også. Fint du deltar, men jeg tror du tar på deg like mye som de legger på deg. Grenser jenta mi. Grenser! Har du ikke hatt dem før, så bør du prøve å lage noen snart.
# posted by : 3:14 p.m.
: 3:14 p.m.
Det er sant, de har 3 andre barn som kan stille opp. Jeg synes du skal tenke på deg selv og ta hånd om mammaen din.
Legg inn en kommentar
# posted by : 9:18 p.m.
: 9:18 p.m. << Home
