torsdag, januar 18, 2007

 

minner

Minner.
Tankene drar et år tilbake.
For et år siden akkurat nå, da satt jeg hjemme i stua hos mamma og pappa.
Pappa ble skrevet ut av sykehuset noen timer tidligere på dagen,
og jeg skulle være sammen med han, mens mamma var på kino med alle barnebarna.
Det er som om timene jeg tilbrakte sammen med han,
har gått i revy i hodet mitt i hele dag,
bildene blir bare klarere og klarere,
tårene renner og renner, jeg var ikke klar over at jeg hadde så mange tårer.
Trodde faktisk at det snart måtte være tomt,
alle nettene som jeg har brukt på å gråte, på å rope stumt etter han.
Herregud hvor mange liter tårer kan det finnes i en kropp?
Savnet er så sinnsykt stort,
jeg skulle ha gitt hva som helst, for å få ha han hos meg.
Kjenne armene hans rundt meg,
kjenne det skjeggete kinnet hans mot mitt, høre stemmen og latteren hans.
Han gledet seg så innmari til å bli bedre,
han gledet seg til å reise til syden sammen med mamma,
de skulle stor kose seg, ja virkelig ta igjen for den tiden han hadde vært syk.
Han gledet seg til camping sesongen, til å treffe alle vennene igjen,
sitte nede ved vannet på kvelden med en dram i hånden, å bare nyte livet.
Det var så mye han gledet seg til,
endelig så så jeg det fandenivoldske glimtet i øynene hans igjen,
det hadde vært fraværende en stund, men nå var han så klar for livet igjen.
En uke tidligere hadde vi fått den gode nyheten,
svulstene de hadde funnet var godartete.
Han hadde ikke kreft,
kroppen måtte bare lege seg etter operasjonen, han trengte bare litt mer tid…
Jeg ser han for meg der han ligger på sofaen,
han var veldig sliten,
vekten hadde rast de siste månedene, men livsviljen og glimtet i øynene var tilbake.
Det var så godt å se han, prate med han, klemme han.
Det var siste gang vi så hverandre,
hadde jeg bare visst at det skulle bli siste gang, hadde jeg aldri reist da jeg reiste…

Jeg snakka med han på telefonen flere ganger, i løpet av de to siste dagene han levde.
Jeg skulle ringe på lørdags morgen for å gratulere han og mamma med 39 års bryllupsdag,
av en eller annen grunn så utsatte jeg det.
Noen timer senere kommer telefonen jeg aldri vil glemme,
pappa ligger i koma, og blir hentet med sykebil.
Hjertet hans stopper, det blir startet igjen, han fortsetter å kjempe.
Vi rekker frem til sykehuset,
får klemt han, pratet til han.
Jeg ba han om å kjempe, men det hjalp ikke,
han våkner aldri igjen, noen timer senere er han død, borte for alltid…
Tårene fortsetter å strømme, minnene om deg kommer aldri til å dø pappa!!!

Comments:
Jeg er så utrolig glad for du har så gode minner om pappaen din. Sorgen kan du ta og føle på, men du har også evnen til å ta vare på de gode følelsene også. Og de er like viktige. Elsker deg lille vennen min.
 
Hallo søstern

Jeg veit hvordan du har det. Har det på samme måte selv. Men jeg får gjort noe, jeg har fått skjelt ut sykehuset, jeg har fått sagt hva jeg mener om avdelingen om legen og systemet. jeg har fortalt avdelingslegen hva jeg mener om de, det samme til fagdirektøren. De har alle fått høre hva jeg mener. Jeg har anmeldt de, og vener på utfallet av den. Jeg har fått høre hva andre leger og andre instanser mener om "obben" sykehuset gjorde, eller mangelen av den. Så jeg har på mange måter fått utløp for mye av min agresjon, men ikke for alt.

Saken er ferdig behandlet nå, får vedtaket fra NPE i posten forhåpentligvis idag. Får medhold.

Skulle veldig gjerne vært der nede hos dere denne helga, men jeg har nok med meg selv og mine plager at jeg orker å reise.

Ønsker alle en fin dag.

Brodern
 
Legg inn en kommentar



<< Home

This page is powered by Blogger. Isn't yours?